tag:blogger.com,1999:blog-30113324.post8783548024764006409..comments2011-07-27T11:56:08.648+02:00Margrethehttp://www.blogger.com/profile/04905472337547815494noreply@blogger.comBlogger3125tag:blogger.com,1999:blog-30113324.post-27278840345935172952011-07-27T11:56:08.648+02:002011-07-27T11:56:08.648+02:00Åh, Margrethe. Nå begynte eg å gråte igjen. Dette var godt skrive.Baihttp://www.blogger.com/profile/08350104446882889255noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-30113324.post-74550642423901378592011-07-27T00:38:07.962+02:002011-07-27T00:38:07.962+02:00Dette var godt skrive! Eg har klump i halsen ofte i desse dagane, men livet går vidare. Sjokket går over, men det er umogleg å forstå kva som faktisk har skjedd før etter ei tid. Eg trur vi ikkje er i stand til å ta inn så mykje på ein gong....Anlenhttp://www.blogger.com/profile/17783978462289468344noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-30113324.post-66149604502668859312011-07-26T17:23:13.283+02:002011-07-26T17:23:13.283+02:00Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen til kameraten din. For meg var mandag morgen sørgelist idet jeg stod opp tidlig alene og satt på Nrk: Minnegudstjeneste Nidarosdomen fra kvelden før hvor alle igjen stemte i på "Til ungdommen". Det var den første dagen jeg ikke var fullstendig anspent med en stor klump i dagen, og det ble plutselig så mye lettere å føle på sorgen.Lille frøken prosesshttp://www.blogger.com/profile/01263280391226623978noreply@blogger.com