Tankene

"Fredag var jeg redd.
Lørdag var jeg i sjokk.
Søndag var jeg i sorg.
Mandag kveld kjente jeg håp."

Omtrent sånn beskrev en kamerat av meg de siste dagers påkjenninger.
De er dekkende for flere enn ham.


Redselen.
Oslo er lite, bekjentskapskretsen stor. At det måtte være en gasseksplosjon, ble avkreftet av politiet. Hva om søs hadde vært på jobb? Og så kom skuddene. Hvem kjenner jeg der?

Sjokket.
Unge med et flammende engasjement for et bedre samfunn. Det var oss for ti år siden. Men vi ble ikke slaktet for det vi trodde på, ingen blir det. Man blir ikke drept for å være engasjert, iallefall ikke i Norge. Iallefall ikke her.

Sorgen.
Smerten i desperate Facebookstatuser, vet noen noe? Omkomne fikk ansikt, tapene dimensjon. Høylydte hulk og stille tårer. En verden av venner som sørger med Norge.

Håpet. 
Samhold i det vonde, endeløst fakkeltog, lys og roser. Til ungdommen sunget så det runget mellom fjellene i Bergen. Tydelige, flotte ledere sier det så mye bedre enn meg:

"Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk"
Jens Stoltenberg

"Ikveld er gatene fylt av kjærlighet.
Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet.
Vi har valgt å møte hat med samhold.
Vi har valgt å vise hva vi står for."
H.K.H Kronprins Haakon

"Vi skal sammen straffe morderen.
Vår straff skal være mere raushet, mere toleranse og mere demokrati."
Fabian Stang

Idag er det tirsdag.
Lørdag er jeg leilighetseier, mandag er jeg doktorgradstudent og livet går videre.
Merket, men det går videre.

Aldri mer 22.juli.
Aldri, aldri mer.