fredag 3. desember 2010

Det blinker i snøen

I  Trondheim har det i flere uker vært svært lave temperaturer, type tosifret minus og gjerne nærmere -20 enn -10. Kuldehateren i meg har prist seg lykkelig over at jeg er en ullelsker, ellers hadde jeg nok forgått for lengst. Snøen knaser under beina og uten tre lag ull klarer jeg ikke gå mer enn femti meter. Men - når jeg bare får på meg nok klær, så er det egentlig veldig fint ute nå. Snøen blinker og glitrer som diamanter og nerd som jeg er, forstår jeg hvorfor.

Når temperaturene er så lave så lenge som nå, så blir det svært lite fuktighet i luften. Snøkrystaller, som vokser på grunn av at fuktigheten i luften som utkrystalliseres som is, vil dermed vokse svært sent. Her i Trondheim er snøkrystallene nå som nesten perfekte sekskanter. Siden krystallene vokser så sent som de gjør, kan hvert vannmolekyl plasseres med omhu i krystallene. Resultatet blir at snøkrystallene får store flater hvor alle molekylene har samme orientering - og krystallene reflekterer dermed mye mer lys enn til vanlig.



Som sisteårsstudent tar fordypningsprosjektet mitt enormt mye tid. Jeg jobber med nettopp krystallvekst og har brukt mange, mange timer på å la meg fascinere av alt det fantastiske naturen kan klare å lage, helt på egenhånd. Å forstå hvorfor kalsiumkarbonatkrystallene mine tar nettopp den formen de tar på bildet, er en helt egen vitenskap. Det blir lite blogging og strikking av slikt -  men en kjekk bieffekt jeg er så fascinert av krystallvekst at selv kuldeperioder har noe positivt ved seg.

Riktig god advent - og nyt krystallene som nå dekker landet vårt.