søndag 31. januar 2010

Velbereiste masker

Hyacinth ble påbegynt i anledning klasseturen vår til Asia i fjor vår. Mønsteret er nydelig, man kan strikke vrangpinnene enten vrangt eller rett, der er tre border man kan strikke på slutten om man vil - og mønsteret er enkelt å huske. Et fint reiseprosjekt, altså. Garnet er kjøpt i Stockholm våren 2008 og er et nydelig, entråds ullgarn. Jeg fant bilde fra bloggposten min den gang og kan vel konstatere at ikke alt garnet kjøpt i Stockholm har fått sine skjebner enda. *kremt*


Jeg la opp til sjalet på flyet til Singapore. Det ble strikket litt på bussen mellom Singapore og Kuala Lumpur, en god del i Kuala Lumpur da jeg fikk magesyke og lå på hotellet mens alle andre var på bedriftsbesøk, på flyet til Bali var strikketøyet oppe og tilbake i Norge strikket jeg noen få pinner (når jetlagen tillot det) på toget til Trondheim. Jeg hadde da kommet til det mørkeblå feltet og selv om det ikke var særlig mye igjen, så ble sjalet lagt til sides for andre og morsommere prosjekter.

Sjalet flyttet med til Bergen som UFO og ble pakket som flystrikketøy på flyet til Chicago i august. Det var det eneste strikketøyet jeg hadde med også - her skulle alle kluter settes inn. Da jeg, vel inne på flyet fra København, oppdaget at den ene utskiftbare pinnen hadde skrudd seg ut og jeg kun hadde en pinnespiss, hadde jeg mest lyst å grine. For å gjøre det bedre var ipoden selvsagt utladet og flyturen på åtte timer ble tilsvarende lang.



I California har de strikkepinner og jeg tenkte flere ganger at det var på tide og strikke ferdig det etterhvert så irriterende sjalet. Men, det ble likevel med tanken. På helgeturen min til Canada ble sjalet med og den tiden jeg ikke sov på flyene, strikket jeg. Igjen ble sjalet liggende, eksamensperioden kom og gikk og først da det var tid for hjemreise fant jeg ut at nå, nå var det tid for UFO-bekjempelse. Ørten timer venting i København gjorde også susen og 22.desember ble sjalet endelig felt av.

Dessverre er ikke lacesjal ferdige før de er blokket. Blokking stod på timeplanen hele julen, men i likhet med alt annet på timeplanen min, så ble det tilsidesatt for Julie. I New York ble sjalet brukt som skjerf og jeg tenkte på om jeg kanskje skulle la være å blokke det - jeg bruker jo sjal først og fremst som store skjerf og dessuten er blokking fryktelig kjedelig. Men, jeg tok til vett og denne uken ble Hyacinth endelig helt, helt ferdig.

Vi får se om sjalet får like mange reisemål som maskene - det skal litt til, har jeg nettopp innsett.

tirsdag 26. januar 2010

Hvorfor man elsker New York

Var det en ting jeg på forhånd hadde bestemt meg for å ikke kjøpe i New York, så var det t-skjorte med I ♥ NY. Klisje og harry, har jeg tenkt. Men det holdt hardt - for etter en uke, så forstår jeg hvorfor man kan få en enorm trang til å gå med en slik t-skjorte. Hvorfor?




...fordi storby og natur i møte er uendelig vakkert...



...fordi byen kan brukes av folk...



...fordi man kan vandre gatelangs og oppdage at man smiler av det faktum at apotek blir kalt chemists...



...fordi Magnolia Bakery finnes der...



...fordi Purl Soho er en fantastisk sjarmerende garnbutikk...

Og for alt det jeg ikke tok bilde av - gatevandringer, museer, 5th avenue, Rockefeller center, Times Square, Broadway, NYC skyline i mørket, Brooklyn Bridge, fantastiske musicals, puber, restauranter, bagels, shopping og cosmopolitan (nei, ikke champagne, vi er da i byen for Sex in the City), nye venner, og så utrolig mye, mye mer.

Aller mest elsker jeg kanskje New York for denne episoden:

Jeg går av metroen og tar opp guideboken min for å lete opp adressen til Guggenheim. En eldre, pent kledd dame tilbyr seg å vise meg veien. Vi prater, hun berømmer engelsken min og jeg gjestfriheten hennes. På vei over Park Avenue forteller hun om dekoren på huset hennes - det er haren og skilpadden fra fabelen om deres kappløp. En eldre herre passerer oss på vei over gangfeltet. Han hilser med flosshatten, ønsker godt nytt år og forsvinner. Min venn smiler og sier "He's such a nice man. I don't really know him that well, but he made me feel human again when I was in between mariages." Så er vi fremme, hun peker riktig vei til meg og vi tar farvel.

Jeg tror det er kun på Park Avenue i New York, blant menn i flosshatt og med utsikt til Central Park, at en elsker kan omtales elegant.

mandag 25. januar 2010

Faktasjekk

Jeg har fått en utmerkelse fra ikke mindre enn tre bloggere - min skjønne MilstjerneDidle og Myrtell. Tusen takk skal dere ha, det er så hyggelig å bli lagt merke til.



Utfordringen lyder:
1. Kopier awarden på bloggen din
2. Link til personen som ga deg awarden
3. Fortell 7 interessante fakta om deg selv
4. Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til
5. Link til deres blogger
6. Legg igjen en kommentar i bloggen deres, så de får vite om awarden

Jeg har nok fått denne utfordringen før, men glad i prate som jeg er kan jeg godt gi dere syv nye fakta om meg selv - og siden jeg liker røde tråder, så lar jeg dem alle være relatert til mitt liv her i USA. 

1. Jeg har, via en norsk professor med sabbatsår, fått bli med i en forskningsgruppe her på UC Berkeley. Alle andre har flere år utdannelse enn meg og det fra betydelig høyere kvalitetsuniversiteter enn hva vi har i Norge. Dette kan bli... ehm, festlig.
2. Som norsk student synes jeg det er uhyre morsomt at spritbutikken har salg (10% off) og at det er kasserabbatt på vin på butikken. Det er jo alle studenters drøm og en trofast aprilspøk hjemme i Norge.
3. I løpet av forrige ukes turistaktiviteter spiste jeg cupcakes, sånne muffins med masse smørkrem på toppen i søte farger, ikke mindre enn fire ganger.
4. Og når vi først er inne på repeterende antall, så bør jeg vel tilstå at jeg var innom garnbutikken Purl Soho i New York tre ganger på to dager - og jeg angrer fortsatt på at det ikke ble en fjerde gang.
5. Jeg og min norske venninne blir tatt for å være tvillinger av omtrent alle asiatene vi treffer. Vi er omtrent like høye og har tilnærmet samme hårfarge, men der stopper også enhver likhet. Skjønt, vi tror jo alle asiatene er en stor familie, så direkte ulogisk er det vel ikke.
6. Alle amerikanerne jeg møter ser månebedotne ut (eneste riktige ord for uttrykket)  når jeg sier det regner sånn omtrent 88 inches i Bergen i året - men faktum er at det knapt er fire ganger mer enn Berkeley.
7. Nerd som jeg er presenterer jeg ukens molekyl på dørtavlen min her på Ihouse :)


(og nå ser jeg at det manger en s bak week - jaja, får gå og skrive den på da)

De fleste har vel fått denne utfordringen, så jeg sender den kun videre til en person - Nattfiol, altså min kjære søster og mor til verdensunderet Julie. I tillegg legger jeg på tilleggsutfordringen om å presentere syv fakta både om henne selv og om Julie. Tante synes iallefall sistnevnte er mest interessant... tihi :)

søndag 24. januar 2010

Ny venn og nytt hjem

Min trofaste Dell, 3.5 år gammel, er i ferd med å takke for seg. Da jeg vekket ham etter juleferien var han såpass misfornøyd at han kortsluttet batteriet og jeg krysser fingrene for at han lar oss være venner frem til den eksterne harddisken har ankommet. Backup har jeg jo selvsagt ikke hørt om. Svoger hjalp med med spesifikasjonene så jeg kunne konsenterere meg om det vanskelige valget; dekseldesign. Det var et hardt valg mellom rosa natur, rosa kjemiske strukturer med aids-ord eller grønne vekster. "Grow" av Emil Kozak vant og jeg lurer på om det at jeg faktisk frivillig velger bort noe rosa, er et tegn på at jeg er blitt voksen.



Nytt hjem har jeg også fått. Med ei norsk venninne i bagasjen og onkel på slep, fikk jeg flyttet tingene mine inn på International House, bedre kjent som Ihouse. Denne fantastiske bygningen har en gang huset kronprins Haakon, ligger et steinkast fra campus (tirsdag morgen har jeg hele 150 meter til forelesning) og skal være mitt hjem de neste fem månendene. Jeg har fått et kjekt værelse (ja, jeg føler faktisk at ordet værelse er mer riktig enn rom i denne sammenhenge), det er et fint og stort bad rett borti gangen, døgnåpent bibliotek i 2.etasje og jeg får inntil tre måltider om dagen servert i matsalen. Hvilken luksus.



Det skulle egentlig ikke så mye mer enn noen fargedrypp her og der, før jeg følte dette fremmede værelset ble til rommet mitt. Jeg er og blir en fargejunkie - det kan gjerne være hvitt i bunn, men jeg må ha fargeklatter rundt meg. Jeg fikk dyttet litt farge på veggene med magnettavle (som ikke henger så skjevt lengre) og magnetlist fra Crate & Barrel, kort fra gode venner, lysfat (selv om jeg ikke får tenne lysene) og smykkekunst. Smykkestativet mitt er kjøpt på Urban Outfitters, matcher kommoden og speilet fint og er bare råkult. Neddynget i smykker er det også, så jeg skal prøve og begrense innkjøpene på den fronten. Prøve..

søndag 10. januar 2010

Snipp, snapp, snute...

Det var en gang en tante som het Margrethe. Hun hadde et tantebarn, Julie, et vakkert og nydelig barn som det ikke fantes make til i hele universet. Da Julie ble født bodde tante Margrethe langt borte, lengre borte enn bakenfor bergene blå, ja, faktisk helt over dammen. Det varte og det rakk før tante Margrethe fikk møte Julie. Flere ganger vurderte tante Margrethe å slippe alt hun hadde i hendene, overtrekke VISA-kortet og fly hjem til Julie, men hun ble hver gang snakket til fornuft av mor Ingrid. Til slutt var det endelig tid for å ta fatt på den lange veien til Julie. Lett var det ikke, all verdens krefter, iallefall værgudene, prøvde å motarbeide at tante Margrethe skulle få snuse, klappe og kose på vakre Julie. Men, kjærligheten er som kjent sterkere enn alt, og sent en snøtung bittelillejulaften fikk tante Margrethe endelig Julie i armene sine.



I tjue deilige dager gikk tante Margrethe rundt Julie, hun sang og pratet, skiftet bleier, vasket og stelte og ble så gode venner som bare Julie og tante Margrethe kan bli. Julie smilte når hun hørte den kjente stemmen til tante Margrethe, klemte hardere og hardere rundt fingrene hennes og var den første Julie lo til. Julie ble knyttet på magen til tante Margrethe når hun måtte bysses i søvn og fikk lov å gulpe ut alle favorittplaggene til tante Margrethe. Tante Margrethe sine plagg betydde plutselig utrolig lite, når tante Margrethe visste at vakre Julie ble kvitt vond luft fra magen sin.




Da Julie skulle døpes, var tante Margrethe fadder for Julie, et godt valg om du spurte tante Margrethe. Både fadderrollen og det å få ta av luen ved døpefonten så tante Margrethe på som en stor ære. Heldig som tante Margrethe innimellom er, fikk hun også hjelpe mor Ingrid med å dekorere til dåpen. Rosa er som kjent både tante Margrethe og Julies farge, så rosa hjerter var et fint dåpstema. Tante Margrethe malte rosa hjerter på glassvaser, skrev på dåpsvasen med perlemorsmaling, satte opp tulipaner og bakte rundstykker og prinsessemuffins. Muffinsene ble pyntet med både med bringebærglasur og hjerter og sjokoladeglasur og kronepynt. Tante Margrethe strikket også etterdåpsbukse til Julies  - en vakker rosa bukse med hjerte på magen, perfekt til dåpstemaet.



Ettersom tante Margrethe etterhvert ble ganske godt på å forstå Juliespråket, fant hun ut at det passet seg å skrive ned hva Julie egentlig sang om når hun lå på gulvet og pratet med den lilla elefanten Fantus. Med litt hjelp fra Internett og mer hjelp fra mor Ingrid overrasket tante Margrethe dåpsselskapet med Julies sang. Tante Margrethe selv prøvde seg på pianoklimpring mens selskapet lattermildt sang seg gjennom nødrim og rytmeforskyvelser.

Men ingen eventyr varer evig og ei heller dette. Etter tre uker i tanterus må tante Margrethe igjen sette kursen til landet langt, langt der borte - ja, riktignok med en ukes stopp halveis på veien i New York, men likevel langt unna Julie. Tante Margrethe er rikere på kjærlighet, forelsket i Julie og gleder seg vilt til juni.  Og snipp, snapp, snute og så var eventyret om tante Margrethe og Julies første møte ute...

lørdag 9. januar 2010

Dåpsbukse til Julie

I morgen er det dåp for tantegullet og siste mulighet til Juliekos før sent i juni. Det gjør kjempevondt å tenke på det, så da gjør jeg ikke det. Julie skal døpes i familiens kjole fra rundt 1890, så å ha et skift på lager er ingen dum idè - jeg kan skrive under på at babygulp faktisk sitter ganske godt. Søs sin svigermor er en racer på tynne pinner og har strikket en søt jakke med tilhørende lue og sokker til Julie. Settet hadde ingen bukse, så der så tante sitt snitt til å stikke seg frem.



I pakken jeg fikk fra StrikkePia var det også deilig babyrosa alpakka, hele fire nøster. Det måtte jo bli noe til Julie! Fire dager og fire nøster dobbel alpakka gikk det med til denne buksen. Mønsteret fant jeg her, men noen modifikasjoner måtte til. Dobbelt garn og pinne 4.0 er mer sympatisk enn pinne 2.5 - da kan man følge minste størrelse selv om det egentlig er litt lite. I tillegg strikket jeg buksen enda høyere bak og la inn forkortede rader både nederst og øverst bak, siden tøybleiestumpen til Julie tar ekstra plass. Jeg synes også det var uhyre kjedelig med bare rillestrikk på brystet, så der ble det et hullhjerte og bølgemønster istedet. Buksen passer bra til Julie når vi får satt strikk i anklene -  nå er den bittelitt for lang. Selene er strikket i rillestrikk og med to knapper kan buksen brukes ekstra lenge. Den øverste knappen er bevisst ikke en hvit hjerteknapp, tanken er at om buksen brukes på ytterste knapp så vil den rosa blomsten kun se ut som ekstra pynt. Og ja, beina er like lange, selv om det ikke ser slik ut her :)

Et kjapt prosjekt jeg er kjempefornøyd med - kun Julie mangler inni!

fredag 8. januar 2010

Distraksjonstrikset

Et av de mange triksene jeg har lært av nesten tre uker sammen med Julie er det berømte distraksjonstrikset. Gråting glemmes gjerne om man får fine farger å se på, om noen synger en sang eller om man plutselig får ligge på magen og se verden fra en ny vinkel. I dag måtte jeg prøve distraksjonstrikset på meg selv. Julie er flyttet ut til pappa'n sin familie og tanten, som jo tilhører morsiden, er forlatt alene. Etter å ha ligget på badegulvet og snust inn restene av Julielukt til jeg nesten begynte og gråte, fant jeg ut jeg det var tid for distraksjonstrikset på meg selv.


Husmorsemnet ligger tett inntil morsemnet i meg, så fokusflyttingen gikk ganske fint. Først bakte jeg 30 rundstykker og registrerte at jeg hadde for lite hvetemel til å kunne bake muffins istedet. Så da måtte jeg finne på noe annet for å fortsette distraksjonen. Jeg fant ut jeg kunne lage litt tapas til venninnekvelden i kveld. Spansk potetomelett, tortilla, har jeg aldri laget før, men det gikk veldig greit. Kutt opp poteter og løk tynt, stek til de er møre, bland sammen med eggeblanding og stek på svak varme til omeletten er stivnet. Det kritiske punktet var å snu tortillaen, men det gikk det også. Krydrete kjøttboller i tomatsaus har jeg med suksess laget før, men jeg spedde deigen vel mye denne gangen så det ble mer kjøttklumper enn boller. Godt de skal dekkes av tomatsaus. For å holde på distraksjonen i ventepausene har jeg strikket noen omganger til på Mini'en jeg strikker. Arwetta på pinner 2.0 blir veldig fint, men det vokser veldig, veldig sakte...


Jeg må også vise frem postpakkene jeg har fått - eller deler av dem. I julegave fra Frk.Badegakk fikk jeg mønsteret på vesten Anemone og to nøster rosa Arwetta - de som jeg nå strikker Mini av. Jeg fikk nemlig også en stor pakke i posten med masse garn fra StrikkePia. Lucca, Smart, Babyull, Alpakka (som ikke er med på bildet) og to nøster Arwetta i gammelrosa. Jeg tok meg friheten til å rekombinere pakkene og gleder meg til å ta fatt på Anemone når Mini er ferdig. På pinner 2.0 blir det nok distraksjoner å hente der...

tirsdag 5. januar 2010

Kosekanin



Alle gull må ha en kosekanin, også Juliegull. Jeg har sett kjempesøte varianter hos Erica og Sommerfuglen, men da jeg skulle strikke min egen var det lite datatilgang og improvisering av hode måtte til. Hodet er fylt med en gammel vaskeklut, er litt stort og litt skeivt, men kaninen er allerede siklet masse på - så da er den vel godkjent, likevel.

mandag 4. januar 2010

Henrulte tider

Fjoråret er historie og det er også adventskalenderen jeg fikk av Hedvig. Jeg har ikke vært veldig flink til å dokumentere gavene mine og nå ligger noen i Norge og noen i USA. På bildet ser dere de tre smykkegavene jeg har fått. Øredobbene er av krystaller og laget av smykkedesigner Helle Skalstad, den nydelige "my day"-amuletten åpnet jeg på dagen for første eksamen og var med meg på samtlige og den kjempesøte ballerinaskoen med blingstener og sølvkjede fikk jeg på julaften. Nydelige, alle tre!



I tillegg har jeg ikke dokumentert
- et rør med blå glassperler
- kjempetøff hjemmelaget pinneholder
- to juleblader som var fantastiske å ha på Kastrup (Tilståelse: Jeg snikåpnet gaven for den 23. fordi jeg kjedet meg)
- et nøste blekrosa silkeaktig garn

Tusen takk for et kjempeartig kalenderbytte, Hedvig! Det var vært utrolig morsomt og jeg har fått kjempemye fint!



Årets siste kveld ble som vanlig tilbragt hos verdens søteste venninne Milstjerne. God mat, god vin, gode venner - en flott start på det nye året.