Årsoppgjøret 2009

Det føles som jeg har strikket lite i året som snart er omme, men heldigvis viser montasjen min at jeg ikke har lagt ned pinnene fullstendig. Nytt av året er babytøy og flere fullførte plagg i voksenstørrelse - hurra for det!

Året som gikk har vært så mye mer enn bare strikking - også for bloggleserne mine. Oppsummert med 29 ord, alle med ulik forbokstav, har 2009 sett slik ut:

Amerika: Bostedsland fra august

Bali: Etter klassetur til sørøst-Asia gikk turen hit i april

Canada: Stempelet i passet var belønning for tidenes tyngste skoleuke

Doskilt: 2009 ble året der jeg la merke til alle de fantastiske variantene som er

Etsy.com: Store mengder stofftrukne knapper blitt bestilt herfra

Ferie: Burde jeg hatt en uke av i sommer og lærer av det til neste år

Garn: Ny favorittprodusent i år - Knitpicks

Hestehalelue: To strikket i januar, to i oktober

Island: Kaldfarget i mars, varmfarget i juni

Julie: Redefinerte ordet kjærlighet da hun ble født 8.oktober

Kilo: Flere slike ved årsslutt enn årsstart gir et selvforklarende nyttårsforsett

Luer: Man har strikket for mange når noen ikke blir brukt - husk det

Maskemarkører: Gøy å vite at mine pynter opp strikketøy over hele Norge

Norgesferie: Transportetappen Trondheim - Bergen ble miniferie da vi gjorde noen stopp langs veien

Opprekking: Bedriver jeg enda ikke selv om Tøffelcapen er grunn til å starte

Photoscape: Oppdagelsen av fotomontasjer revolusjonerte bloggmoroen

Quasi steady-state: En antakelse det ble forelest om i kinetikkfaget jeg tok i høst

Roadtrip: To dager på veien i Nevada og Arizona innledet min månedslange juleferie

Starbucks: Ikke like lukrativt å besøke på Kastrup hjem fra USA som på vei til

Trondheim: Forlatt i juni og forbausende lite savnet

Uferdige objekter: Minst tre par votter og tre tepper - håper jeg ikke kan si det samme om et år.

Vest: Årets plagg – tre og en halv voksenvest og fire babyvester

White Christmas: Bergen i snø banker palmer med juletrelys
XS: Utestedet i Vegas det var verdt å stå i 150-meter lang kø for å komme inn på
Yogurtis: Et fint middagsalternativ i Berkeley

Ziegler-Natta: En polymeringsteknikk fra høstens mest forhatte fag

Æsj: ”Æsj, men det ordner seg vel” tenker jeg stadig oftere fremfor å bli sint

Ønskelisten: Fotografering hos Fame gav meg det som stod øverst - Julie :) 
Ååh: En godlyd som kommer når jeg ser at året har vært et positivt bidrag til livet

Med dette ønsker jeg alle som er innom et
riktig godt nytt år! 

Håper 2010 gir grunn til et enda større ååh enn i år :)

Jul(i)edager i vinterlandet

Kofferten er enda uutpakket og jeg har ikke gjort noe av det jeg tenkte jeg skulle gjøre i julen. Artikler, mattebøker, skjønnlitteratur, strikketøy og symaskin er alle enda urørte. Når Julie sover går jeg kanskje litt tur med pappa'n min i all snøen, kanskje prater jeg med venninner på telefonen, kanskje legger jeg puslespill med mamma, kanskje ser jeg litt på TV - og kanskje gjør jeg ingenting annet enn å være utrolig lykkelig. Selvsagt mens jeg venter på at Julie skal våkne.

Julie er god og myk og varm og veldig blid og selvsagt vakrest i verden og søtere enn alt annet. Jeg jubler hver gang jeg kan skifte bleie, være seg tidlig, sent og midt i middagen, for Julie blir jo utrolig glad av ny bleie og så er hun så ekstremt søt der hun ligger naken og spreller og smiler og prater og putter hånden i munnen og er fornøyd med hele seg. En ettermiddag alene med Julie var kjempegøy og vi får til både våkning, bleieskifting, flaskemating, leking og sovning like godt. Nå venter jeg bare på mer alenetid med gullet... Til jul hadde jeg kun ønsket meg Julie, så søs og Frode utstyrte tante med digital fotoramme med bilder av Julie og - fotografering av Julie og tante hos Fame. Det er seriøst den fineste julepresangen jeg noensinne har fått!

Om det finnes noe som heter tantetåke, så er jeg midt i den.
Det er veldig, veldig godt!

Ventetiden er over

Julie og tante ønsker alle blogglesere en riktig god jul! 

♥

Ikke helt etter planen

En ny tidsregning lar vente på seg. Snø på Kastrup er festlig, og tilbringe 22 timer der likeså... Det vil si, om tretten stykker mister 21-flyet til Bergen kommer jeg hjem i dag. Enda godt man har strikketøy, ipod og bok, sier nå bare jeg - samtidig som jeg registrerer nok et sterkt argument mot snø. Nuvel. jeg har iallefall fått et fly hjem før jul - det kunne vært verre :)

En velsignelse

Julen står for døren og i skrivende stund er jeg på roadtrip i Arizona før miniferien rundes av med to dager festing i Vegas. Deretter skal jeg hjem - hjem til Norge! Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til noe som helst som jeg gjør til å dra hjem. Ikke bare har jeg overlevd et semester på et universitet noen logaritmiske hakk over mitt nivå, jeg har også innsett hvor utrolig mange kjære jeg har i Norge.

En velsignelse er det virkelig, å ha et sted og dra til noen du glad i. Hadde det ikke vært for Julie, så hadde jeg blitt i California i julen. Farmors bror dro nemlig til California etter andre verdenskrig og pappa har derfor tre fetre i området her. At Berkeley er verdens beste kjemiuniversitet var en god grunn for å dra hit, å knytte tettere familiebånd med den amerikanske familein var en annen grunn. Det skal nemlig amerikanerne ha skryt for - der vi nordmenn gjerne deler i slekt og familie, så er alt familie her - og ingenting er viktigere enn familien. Det fikk jeg opplevde jeg virkelig Thanksgiving.

Jeg kan si så mye om Thanksgiving. Det å oppleve den største amerikanske familiehøytiden var rett og slett helt fantastisk. Stikkordene er  "Run to feed the hungry" - et veldedighetsløp med 32 000 deltakere, kalkun(er) og enorme mender mat, Onkel John som holdt på å le seg ihjel over sitt eget forslag til "light reading" på sengekanten (han er sivilingeniør han også og vet godt at termodynamikk er alt annet enn light reading) og tette familiebånd - både med kjent og ukjent familie. De nye familiebåndene illustreres godt av at tante Jane (som hun insisterte på å bli kalt, selv om hun er inngiftet på min inngifte tantes side), som hvert år lager julegensre til alle "barn" i familen for så å ta gruppebildene foran peisen, hadde laget genser til meg også. At jeg har et hjem i California, er det ingen tvil om.

Men jeg drar altså hjem til det norske hjemmet mitt i julen. Jeg skal hjem til Julie - det største underet i universet! Jeg har telt ned siden jeg første gang klappet på henne i mars - dypt inni søs sin mage, og jo nærmere møtet blir, jo mer undrer jeg på hvor mange nye dimensjoner livet mitt får. Det blir nok mer enn en. Tjueandre desember starter en ny tidsregning - verden etter Juliemøte. Jeg tror dere kan glede dere til referatet.

Du vet du Juliegal når...

...du får tårer i øynene tjuefemte gang du ser videosnutten av henne. Her har jeg tatt et skjermbilde av det søteste smilet - men videoen er en million ganger finere. Tror jammen jeg skal se den en gang til...

(for de som måtte lure - ja, Julie er ikledd kjole fra "tante sin"-kolleksjonen på bildet. Fine Julie!)

Pusterom

Sjømannskirken i San Francisco inviterte til førjulsfest med pinnekjøtt, grøt, gløgg, karamellpudding og pepperkaker. Leseslitne studenter var ikke vonde å be, enkelte prioriteringer er enklere enn andre.

Jeg vet ikke hva som var best: Trepynting, maten (pinnekjøttet er hjemmelaget av et norsk ektepar bosatt her i California), julesangene, gløggen, juletregangen, nye venner eller bare det å glemme eksamensstresset i noen timer. En herlig kveld var det iallefall - og julestemningen har endelig inntatt sinnet mitt!

Jeg har også funnet tid til dokumentere kalendergavene mine, treig  travel som jeg er. Fra Julie får jeg stort sett te, sjokolade og knapper. Fra Hedvig har jeg fått en råfin body til Julie, et rosa mininøste, fin kjøleskapsmagnet, søte perler i lilla og blank og et supert målebånd i eske. Et nøste tykt, flerfarget ullgarn har jeg også fått, men det er allerede i Bergenskofferten som står hos onkel. Supre gaver, alt sammen! I tillegg har jeg fått nye kalender i posten - en Ponduskalender med norsk melkesjokolade hver dag!

Nå er det straks eksamen. Det regner ute - og sjøstøvler og regnjakke gjør bare at Bergenslengselen blir enda sterkere. 10 dager igjen!

Hjerteromskilt fra Asia

Jeg prøvde meg først med en mer direkte overskrift, men så kom jeg på at det kunne se passe dumt ut i blogglinker, så det ble en penvariant av doskilt - som jeg på bergensk kaller disse skiltene. Ideen til å fotografere noe slikt fikk jeg av Helene som jeg traff da jeg bodde i Guatemala i 2006. Helene hadde spurt ei av sine venninner før avreise om det var noe hun ønsket bilder av. "Telefonkiosker" hadde venninnen svart og Helene knipset samtlige telefonkiosker hun så i fem måneder. Det albumet er rett og slett råkult!

Uansett - i vår var siv.ing.kjemi-klassen min tre uker i Asia. Da vi var på Sentosa Island (en falsk, men pen øy utenfor Singapore) så jeg et superfint skilt doskilt, det øverst til venstre. Albumet til Helene poppet frem fra hukommelsen - og resten av Asiaturen tok jeg bilder av doskilt. Jeg foreviget både herre og damevarianten av det første skiltet, men siden ble det kun damevarianter. Noen dobbeltfunksjonelle skilt har jeg også bilde av, men de utelot jeg fra montasjen. Montasjen begynner øverst til venstre i Singapore, beveger seg til Kuala Lumpur i Malaysia, videre til regnskogparken Taman Negara, tilbake til Kuala Lumpur, til Bali i Indonesia og slutter igjen i Kuala Lumpur. Det vil si, jeg lurer faktisk på om ikke siste bildet er fra Gardermoen - det var veldig norsk stil over den formen.

Lite advent over innlegget mitt, men det er jammen ikke mye advent over livet mitt om dagen. Jeg leser, eller prokrastinerer lesingen, fra åtte om morgenen til tolv på kvelden. Det er stort sett kaldere enn jeg liker og jeg savner fælt å ha en egen lesesal fremfor å velge mellom bibliotek der du ikke kan spise eller drikke, eller kafèer der du kan spise og drikke - men også prate og fjase. Pakkekalenderen min er min store glede, men å få tatt bilder av gavene er hakket verre, det er iskaldt når jeg står opp og mørkt når jeg kommer hjem. Vel, nok syting! Det er jo bare midlertidig fælt, slik eksamener alltid er - og jeg innser jo når jeg skriver dette innlegget her at eksamener er en liten pris å betale for alt det morsomme jeg har opplevd på ulike verdenskanter det siste året.

Onsdag er dessuten eksamenene over og jeg kan se frem til en begivenhetsrik måned:

• 17.12 - Las Vegas og Grand Canyon
• 21.12 - Hjemreise til Julie!
• 11.01 - New York
• 17.01 - San Francisco/Berkeley igjen

Nå er jeg spent på hva dere foreslår hva jeg skal ta bilder av den reisemånenden der. Beste forslag skal premieres!

Varme gaver

Første frostnatt på amerikansk jord er nå overlevd. Kulderekorden i Berkeley er -4 grader og ingen hus er bygget for dette. Rommet mitt har ett-lags vinduer og store sprekker mellom vindu og vegg, særlig bedre er det ikke hos noen av vennnene mine. Ja, det er kaldt - og det på en helt annen måte enn hjemme. Jeg har heldigvis med meg ullgenser, ulltrøye og ullsokker, samt et lager av hjemmestrikket tilbehør, så jeg klarer meg greit. Maren derimot...

Maren ønsket seg hals og lue til jul - og helst før det også. Hals gikk fort, jeg fant en hespe Cascade Magnum som har knappe 110 meter på 250 gram. Det tok lengre tid å stirkke icorden halsen ble lukket med... Som dere ser leses det om dagen. Les litt polymer, strikk en pinne er fin motivasjon. Luen ble strikket i Mochi plus - et nydelig garn når man ser på det, men håpløst til strikkeplagg. Jeg skal klage på garnet når jeg bare tør manne meg opp, for etter en oppskylling ble luen dobbelt så stor. Det nytter neppe rekke den opp heller, så mye som garnet siger.

Idag er forresten Juliesnuppa 2 måneder (takk søs for lån av vakkert bilde), mamma'n min har bursdag og det er to uker til jeg er hjemme i Bergen! Trippelhurra, altså!

Tøffelcape og kalendergaver

Jeg har aldri vært noen kjempefan av prøvelapper. Som regel plukker jeg noen pinner, et garn, går litt ned i pinnestørrelse og satser på at det passer. Det har varierende hell - men opprekking, det er for sånne som mamma. Med til Canada var pinner og garn til Tøffelcape og den var et kjapt og greit strikketøy. Selv om den var kjapp og grei å strikke, så har det tatt litt tid å ferdigstille den. Den er nemlig litt bred og jeg vurderte faktisk opprekking... Det er ganske synlig på bildet under - jeg holder ca 15 25 centimeter med strikkestoff bak på ryggen, og enda var vesten ikke i kontakt med midjen min (eller det som var midje før man ble tjukk igjen her i USA). Velvel, en baggy vest kan være kult over tunikaer - hvis ikke kan håndtoving i Norge bli aktuelt. En annen løsning er å sy legg i ryggen - jeg må tenke litt på dette. 

Den opprinnelige vesten synes jeg har veldig uferdige kanter, så jeg strikket to pinner ribbekant nederst, rundt ermene og opplukket langs lukkingen. Da så vesten mer ferdig ut og fikk en fin ramme.Tøffelcapen skal egentlig lukkes med kun en knapp der ribbekanten begynner, men frysepinn som jeg er var kun en knapp aldri et spørsmål. Jeg fikk to nydelige keramikknapper i en hemmelig venn runde i 2006, som endelig kom til sin rett. De andre knappene er baksiden av perlemorsknapper. Garnet er deilig 2-tråds Kirckaldy fra Malsenogmor, medbragt fra Norge til akkurat dette formålet. Jeg brukte under 200 gram gran på vesten, så garnet er virkelig drøyt. All skryt til Malsenogmor der! Garnet frister virkelig til gjentakelse - kanskje til en mindre Tøffelcape? Fargen på Tøffelcapen er riktigst på garnbildet - de andre bildene er tatt i dårlig fotolys etter mørkets frembrudd.

De siste tre dagers kalendergaver må også dokumenteres. Fra Julie har jeg fått te, så det tok jeg ikke bilde av i regnet. Men fra Hedvig har jeg fått duskeverktøy, et stilig smykke med hjerteaneng (tro om det er hjemmelaget? det har iallefall vært i bruk allerede) og et nøste Budget100, et svensk ullgarn som minner veldig om Alaska. Supert alt sammen! Nå er jeg oppe i to nøster Alaska og et nøste Budget - tro om jeg skal tørre lage lue med dusk, eller vente litt mer? Det er flere garnpakker kjennes det ut som...

Takk til snille mennesker

Jeg blir helt rørt av hvor mange snille og gode mennesker det finnes i hobbyverdenen. Stadig vekk kan jeg åpne mailer fra ukjente personer med mønstertips til Julieplagg eller andre koselige hilsener. Jeg har tidligere fått uventede pakker fra AnitaK og fra Jannelea, Marie har sendt meg vesker og knappestoff og Murf sendte meg mønster i posten da jeg trengte litt mønsterhjelp fra Norge.

Vibbedille la ut oppskrift på fruktflesk på Hobbyboden. Det brakte frem minnene. Jeg husker tante Randi, farmors venninne, alltid laget flesk da jeg var liten. Farmor brukte å pakke inn fleskebiter og henge på julekalenderen, så når vi barn kom på julebesøk 2. juledag hang det alltid noen biter til oss der. Det er sikkert femten år siden jeg sist smakte flesk, men jeg husker det syrlige og krispe flesket kjempegodt. Vibbedille tilbød meg fruktflesk og nå er boksen med rødt bånd på vei til meg i Bergen! Nok en grunn til å glede seg til 22.desember altså.

Jeg fikk også en superkoselig melding fra ei som kaller seg StrikkePia på Hobbyboden. Hun hadde et nøste lilla Lucca, garnet jeg har brukt til vester til Julie, som jeg kunne få for å strikke mer til Julie. Klart jeg takker ja til sånt! Jeg blir så rørt når fremmede som ikke kjenner meg gjennom annet enn garnskravling på Hobbyboden og bloggen min har lyst til å gi meg gaver, helt umotivert.

Frk.Badegakk har visst en julegave til meg også, og  - som om ikke dette var nok, så har jeg vunnet konkurranser både hos Hanne og hos Lise. Jeg går for "ingen nevnt, ingen glemt" når det gjelder eposthilsener, det er nemlig mange av dem, men jeg er like takknemlig for hilsenene - alle som en!

Hva jeg har gjort for å fortjene at så mange mennesker skal være umotivert snille mot meg, det aner jeg ikke. Jeg kan bare hoppe og danse av glede, takke pent slik jeg har lært hjemmefra og tenke at jeg er jammen heldig her i verden. For en barnslig 23-åring som elsker pakker mer enn noe annet, er det ikke mye annet enn Julie som kan toppe dette godhetsraset!

Tusen, tusen takk skal dere ha - alle sammen!

Kirkebanning lønner seg aldri

Jeg burde visst bedre enn å uttale meg slik at værgudene kunne komme i skade for å tro at jeg ikke likte varmen her. Kjære værguder, jeg vil gjerne ha varmen tilbake. Ni grader midt på dagen er ikke noe moro i California. Igår frøs jeg sånn at jeg måtte kjøpe meg ny genser på vei til den indiske på Telegraph for å spise middag (all you can eat buffet til $7.99, veldig greit sted) og siden airconditionanleggene fortsatt går for fullt, sitter jeg med pulsvanter på inne. Brrr!

I pakken fra søs var det ikke bare Julienedtellingskalender, men også et skjerf søs hadde strikket til meg. Det trengte jeg ikke en gang å vente på og få pakke opp - hurra! Garnet er et nøste Kitten Mohair fra kjellerbutikken, som garnlageret mitt hjemme i Bergen også er kjent som. Mønsteret er Turvids laceskjerf - og er faktisk akkurat det samme som jeg har strikket til søs. Skjerfet er lett og fint og egner seg bra til småkjølige kvelder i California. Til sprengkulde som nå (10 pluss føles like kaldt som 10 minus for en som er blitt tilvendt varme) er det derimot litt for kaldt.

Idag er det 19 dager til Julie, 18 dager til hjemreisen begynner, 13 dager til siste eksamen er over, 9 dager til første eksamen og 3 timer til nest siste innlevering for semesteret skal være ferdig. Iiik...

PS! Hedvigs kalender er fremme! Nå skal bare bergenspakken dukke opp også...

Det hjelper ingenting å hisse seg opp

sier pappa alltid. Men jeg blir sint når posten er teit og ikke klarer å få adventskalenderen til Hedvig frem i tide, selv om de sa det skulle ta 5-10 dager. Krisemaksimeringen er på topp og jeg frykter at postmannen har brent kalenderen, pakke for pakke, mens han lo høyt og hjerterått. Dessuten er pakken til Bergen også uankommet og så ond som postmannen var, så brenner han vel lett begge pakkene. Trolig er ikke situasjonen så ille. Det var Thanksgiving i forrige uke og posten var stengt noen dager. Kanskje var det også ekstra posttrafikk i forbindelse med helligdagen. Jeg prøver å gjøre som pappa sier: puste med magen og tenke at det ordner seg. Det er bare det at det er mye enklere å bli sint og krisemaksimere. Selv om det ikke hjelper.

Mine adventskalendere står så fint på kjøkkenbordet. I går fikk jeg verdens kuleste tantebody til Julie fra Hedvig. Jeg har lenge irritert meg over at det bare er mor og far som hylles på babyboyene, aldri tantene. Det er jo vi som er viktige å bli venn med - tantene er de som gir kule, ufornuftige gaver senere. Nå har iallefall Julie en slik tantebody. Heldigvis er det med byttekort, for rapportene hjemmefra sier at Julie er begynt å bli litt deilig babyvalkete. Babyvalker er det søteste, men samtidig litt bekymringsfullt siden  det er mange plagg tante har kjøpt som kan være litt vel små når tante kommer hjem til jul. For at tanten skal holde tritt med Julies vekstrate, fikk tante eventyrsjokolade i kalenderen i går. Hyggelig Julie - og veldig godt :)

Idag fikk jeg et nøste gammelrosa Alaska fra i kalenderen fra Hedvig. Alaska er et av yndlingsgarnene mine, helt supert! Fra Julie trakk jeg ut en pakke som viste seg å innholde nydelige, lilla hjerteknapper i perlemor. Pakkene matcher perfekt!

Å, så gøy det er med kalender. For de av oss som har en da... Dumme, dumme postmannen!

Advent i Amerika - eller noe sånt

Bloggrollen min svømmer over av adventsoppdateringer. Jeg ser tente lys, koselige kalendere, vakker adventspynt - og så ser jeg rundt meg og lurer på om det kanskje er ni uker USA er bak Norge, ikke bare ni timer.

Joda, julemusikken er i bakgrunnen hvor enn du går, kaffebarene har fått julemotiv på koppene og Holiday-sortiment i menyen og det finnes hyllemeter på hyllemeter med julepynt på apoteket (jeg skal fortsatt blogge om apotekene her en dag, minn meg på det). Men det er sol, folk går i shorts (ikke forstår jeg at de orker, det er ikke mer enn 15 grader) og det er lyst til klokken fem. Det føles som om det er første oktober - i Californisk målestokk altså. I norsk målestokk er vi nok mer i midten av august. Vi er iallefall ikke kommet til første desember, no way!

Hjemme er advent synonymt med mandariner, pepperkaker, gløgg og eksamenslesing. Kanskje aller mest det siste, om jeg tenker meg om. (Men den savner jeg ikke, den får jeg til gangs i neste uke når jeg skal forberede fire eksamener på en gang og hvorav tre av dem skal gjennomføres på 27 timer.) Mandariner vokser det i jo på trær i gatene, så dermed er det ingen som finner på å plutselig fråtse i mandariner bare fordi det (vistnok) er desember. Pepperkaker ser jeg i butikken nå, men ærlig talt... hvor mange av dere har lyst på pepperkaker i august?

Gløgg har vi heller ikke, men jeg har testet ut det nærmeste vi kommer: Holidaysortimentet på kaffebarene! Tully's har det største sortimentet - de andre (Pete's, Yali's og Starbucks) holder seg til varianter av Egg Nog, Peppermint og Gingersnap.Til ære for dere som må holde dere til gløgg skal jeg nå gi en liten omtale av hva dere går glipp av:
 

1. Egg nog
   Egg nog er kort sagt egg, sukker og melk og smaker eggedosis blandet med bailey's, bare at alkoholsmaken er erstattet med noe udefinerbart noe - vistnok muskat. Jeg har provd ren egg nog (faes i melkekartong), egg nog sjokolade (venninnen min kjøpte), egg nog latte og egg nog is. Det er altså ikke innsatsen det skal stå på. Samtlige varianter er like grusomme - jeg har faktisk ikke klart å fullføre noen av dem (til stor latter for kaffemannen på Pete's første gang jeg fikk smake "godsakene")
   
   
   
   
   
   
   
   
2. Peppermint
   Peppermynte er noe jeg er glad i. Men her borte er ikke peppermynte bare deilig mintsmak - det er en svaert kunstig, omtrent stikkende mintsmak. Selv jeg får kvelningsfornemmelser - og jeg har ikke turd å smake ''peppermint bark'' (som på bildet, fåes overalt). Peppermyntesjokoladen som også var i posen venninnen min kjøpte (det var en pose med "Holiday favorites") ble gitt til en uteligger (sammen med egg nog'en) og vi tror ikke han spiste dem, han heller. Vi prøvde yogurtis med peppermyntesmak da vi måtte ha is i varmen på søndag. Den smakte tannkrem, vond tannkrem. Null poeng der også.
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
3. Gingersnap, gingerbread, ginger spiced... kjært barn har mange navn. Jeg har enda ikke turd å prøve ingefærcideren hos Tully's, cider og krem høres for meg ut som en ekkel blanding. Jeg har derimot prøvd Starbuck's sin gingerbread latte. Gingerbread oversettes jo med pepperkaker, men for meg som er vant til å spise noen kilo av IKEA's pepperkakedeig var det stor skuffelse, men sammenlignet med egg nog og peppermint smakte jo kaffen nesten godt. Yogurtisen med pepperkaker var også helt grei, men vi har enda noen mil igjen til dårligste kvalitet pepperkaker til 10 kroner på Rema. 

Vi prøver jo å lage julestemning her borte. På Union Square i San Francisco har jeg sett et juletre blitt tent. Men når resten av plassen er omgitt av lysende palmetrær, så blir det bare nesten...

Norge leder stort når det gjelder advent og julestemning, det skal dere ha. Heldigvis har Hedvig gjort sitt for å gi meg julestemning gjennom en fantastisk adventskalender og Julie har gitt meg Julienedtellingskalender (tjueen dager idag!). Dem skal jeg blogge om når jeg er ferdig med å gulpe opp den egg nog kaffen...