En weekend i Canada

Som jeg har annonsert et par-tre ganger her på bloggen ble altså sist helg tilbragt i Canada. Etter å ha nesten mistet flyet mitt ettersom

1. internasjonal innsjekk ikke åpner før 07.00 på San Francisco International Airport, selv om det er folk bak skranken fra 06.25
2. Canada er regnet som innenlands, så når klokken endelig blir 07.00 og man blir fortalt dette og at man må bytte terminal, har man gått fra god til dårlig tid
   
3. man etter automatinnsjekk på det som faktisk er et internasjonalt fly, må gå til en spesiell skranke, vise passet sitt og bytte inn det man tror er et ombordstigningskort i et skikkelig ombordstigningskort - noe ingen forteller deg siden alle andre rundt deg flyr innenriks

var jeg ikke helt overrasket da passkontrolløren i Edmonton mente mine hensikter i landet virket suspekte og sendte meg til immigrasjonskontroll. Det var liksom dagen for sånt.

Edmonton er hovedstaden i provinsen Alberta, har en metrolinje som går fra a til b og et fint universitet - og der er omtrent det. Da jeg fløy inn over pannekaken Canada (Danmark fremstår jo som kupert i forhold) var det var det virkelig ingenting annet enn store gårder å se i lang, lang tid -  før Edmonton plutselig dukket opp som en syltetøysklatt midt på pannekaken. Joda, jeg ser mistenksomheten... hvem reiser vel til et slikt sted for en helg? Jeg fikk nå lønnebladstempel i passet til slutt og etter litt mobilproblemer siden det amerikanske nummeret ikke virket ikke i Canada og det norske nummeret nektet å leke med canadiske telefoner, kom jeg meg vel frem til Lise.

Vi brukte fredagen blant annet til en gåtur på det flate og fine campusområdet. Som teknologer er kunst ofte noe vi ikke helt får tak på, så jubelen stod i taket da vi fant kunst vi forstod både på en vegg (ligning for konsentrasjonsendring i et grensesjikt) og på metroen (norsk ord).

I Trondheim tror jeg hele klassen har fått meg seg hvor mye jeg hater kulde, snø og is. Jeg ER bergenser, mildvær er min ting. Lørdag morgen lå det snø på taket på nabohuset. Lise fikk dermed sjokk da jeg utbrøt "Det har snødd" i et positivt ordelag da jeg trakk fra gardinene. Jeg tror positiviteten skyldtes at vi hadde sett "A Christmas Carol" på kino dagen før og julestemningen lå latent i kroppen. At jeg også skulle forlate snøen to dager etterpå hjalp nok også på. Canadierne er dessuten hakket mer sympatiske med kuldehatere enn hva trøndere er, for store deler av campus var knyttet sammen med innebygde ganger så man slapp å gå ut mer enn ytterst nødvendig. Trondheim, se og lær! (og nei, jeg tror ikke dette har noen sammenheng med at det kan bli ned i -40 grader i Edmonton - kulde er kulde).

At man ikke vil være utendørs kan også forklare hvorfor verdens tredje største kjøpesenter ligger i Edmonton. Fin underholdning for sånne som meg og Lise - vi lo mye av paljettplaggene, koste oss med skillingsboller og handlet julegaver. Zara baby var et farlig, farlig sted for supertante. Søs - vær stolt, jeg klarte å la den hvite kåpen henge! Den var helt nydelig, men hvit kåpe til en baby er ikke det mest praktiske -selv jeg forstår det.

Som de fleste kjøpesentre vi kjenner hjemmefra inneholder West Edmonton mall selvsagt annet enn bare butikker. Hjemme tenker vi gjerne på bakerier og kafèer som "annet," men her kunne man også legge til tivoli, skøytebane, badeland, sjørøverland, akvarium og gater som "Little Europe" og "Chinatown". Stort kjøpesenter? Man kan si det sånn. 

Julestemningen steg også av julebutikkene vi var innom. En av dem  hadde hele Nordpolen i miniatyr. På Nordpolen holder nissen og hans verksted til og det finnes egen badeandfabrikk, godterifabrikk, sledeverksted, posthus og mye, mye mer. Slike miniatyrhus finner man mange steder (deriblant på apoteket, minn meg gjerne på at jeg skal lage et eget innlegg om hva man kan finne på amerikanske apotek) men disse husene snurret, blinket, klimpet og var helt utrolig mye vakrere (og desto dyrere).

Søndag var det fint vær og da er det fint å rusle på tur. Strathcona var en gang en egen by, men ble på et tidspunkt slukt av Edmonton og kalles nå Old Strathcona. Der var det riktig koselig og da kulden ble plagsom, trakk vi inn på en kafè for kaffe og kake. Gatene var, foruten kafèer, fulle av småbutikker hvor man kunne finne ting som keramikk i strikkemønster. Pingvinelskeren i meg ble også tilfredsstilt, selv om det var hardt å forlate storepingvinen helt alene.

Julestemningen forsvant fort da Canada og snø ble byttet ut med California og juletrebelyste palmer, men den deilige følelsen fra en superkoselig og avslappende helg varer forhåpentligvis nesten helt til jul.

Tøff hals

Canada var supert og skal vises frem - etter Thanksgiving. Jeg er på vei til Sacramento for å feire høytiden på ekte amerikansk vis med amerikanske slektninger, så det blir en kjapp oppdatering nå.

Jeg viste så vidt frem halsen min for noen innlegg siden. Den var god å ha i minusgrader i Canada. Halsen er strikket rundt i mønsteret 1 pinne rett, 1 pinne vrang, 1 pinne (2r sm, 1 kast) 1 pinne vrang, 2 pinner rett - tror jeg det var, iallefall. Inspirasjon var en jeg så i VogueKnitting, men da jeg begynte på halsen hadde jeg ikke mønsteret foran meg så det ble min egen vri. Jeg skulle gjerne fortalt hvor mange masker jeg la opp, men det husker jeg ikke helt... et sted mellom 110 og 130 tror jeg :)

Pinne 5.5 og tre nøster av et sjattert og uregelmessig garn ble akkurat passe til en tøff hals som kan trekkes ned over skuldrene, over hodet som hette eller bare dekke en bar hals. Snoren er strikket icord og gjør at halsen kan snurpes godt sammen eller være åpen. For å bryte litt har jeg heklet picotkant rundt både oppe og nede.  

Tjueåtte dager

Den "usporbare" pakken har blitt fulgt nøye og er nå fremme i Norge. Søs var og hentet den tidligere idag og dette fine bildet ble overrakt tante. Se så søt Julie er i tantesin-kjole og sokker - fødselspresangen fra tante passer kjempefint!

I dag er det bare tjueåtte dager - fire uker - til jeg igjen er i Bergen. Før det skal jeg feire Thanksgiving i Sacramento, på juleball i San Francisco, lese til eksamen, ha eksamener og tre dager til Las Vegas. Noe sier meg at tiden går fort fremover :)

Palmer og lønn(eblader)

Etter gårsdagens postopplevelse og tilhørende spørsmål om hvordan i all verden jeg hadde tålmodighet til å vente, tenker jeg det er på sin plass med en liten oppsummering av min uke - som sammen med forrige uke har vært travel i ekte Berkeleystil. Det er nemlig ikke alltid man har tid til å bli sint og gå til neste postkontor. 

Dette bildet representerer hverdagen min om dagen. Data og kaffe er stikkordet. Denne uken har jeg til nå konsumert minst seksten kopper kaffe fra Starbucks, Yali's, Pete's (bildet er fra Pete's på campus og kaffen er "large iced coffee, om noen lurte"), Tully's og the Coffee lab. Selv med synkende dollar nærmer kaffebudsjettet mitt seg et lite middels ulandsbudsjett. Jeg har enda ikke vært hjemme før klokken tolv en eneste kveld denne uken og mer enn 5.5 timer søvn pr døgn har jeg ikke hatt siden lørdag. Det jobbes, altså.

Palmeoljeplantasje i Malaysia. Slike så vi mange av da vi var der.

Tirsdag hadde jeg siste midtsemesterprøve for sesongen, i dag hadde jeg presentasjon av en forskningsartikkel i kinetikk og nå skrives det om etiske aspekter ved å bruke palmeolje som råstoff for biodiesel så tastaturet går varmt. Et obligatorisk fag for oss som skal bli sivilinigeniører i kjemisk prosessteknologi er prosessdesign, hvor vi designer en kjemisk fabrikk. I begynnelsen av semesteret fikk gruppen min i oppgave å lage en fabrikk som produserer 10 millioner gallons (red. anm: gallon er en teit amerikansk enhet på over 3 liter) biodiesel fra palmeolje pr år. Endelig rapport skal leveres i morgen, så her skrives det (og finregnes og modelleres også, men ikke på min data) for harde livet. Gøy er det, men akkurat nå er jeg så lei biodiesel at jeg tror jeg spyr. Særlig miljøvennlig er det uansett ikke, iallefall ikke når det er fra palmeolje. Så vet dere det!

Siden jeg begynner å bli lei palmer og de finnes overalt i denne byen, så er eneste løsning for å unngå palmer i noen dager å reise bort. I morgen tidlig befinner jeg meg derfor på et fly til lønnebladlandet Canada, hvor weekenden skal tilbringes. Bonuspoeng og akutt behov for belønning for to og en halv uke siden (da jeg innså mengden arbeid og karaterer som skulle settes frem til imorgen) resulterte i impulskjøp av en flybillett til Edmonton, der ei klassevenninne befinner seg. Jeg har egentlig store strikkeplaner for flyturen, men jeg mistenker at tre timers flytur blir tre timer med gjentak av tapt søvn. Enda mindre søvn hadde det nok blitt hadde jeg måtte oppsøke postkontoret i dag også - så da måtte jeg forholde meg til tidsvinduet jeg hadde gitt posten igår. Ellers kunne jeg risikert at Julie ble for stor for tanteklærne og adventskalendere som ankom rundt Lucia - og det vil jeg jo ikke :)

Ha en fin helg, dere!

En tur på posten bør alltid starte med en kopp kaffe

Posten Norge og United States Postal Service har noe til felles - de misliker meg. Sterkt. Ikke bare kom pakken med fødselsgave og tøybleier til Julie i retur fra Norge uten å ha blitt forsøkt levert, pakken til venninnen min revnet og både den kule tunikaen og sjokoladen var borte. Selv får jeg post sånn omtrent hver fjerde dag og da alltid i bulk. Teknisk ukeblad får jeg aldri mindre enn to utgaver av samtidig, selv om poststemplene avviker med en uke (derav navnet "ukeblad"). Jeg burde dermed ha tatt hintet og visst at det å gå på posten med tre pakker, det måtte bli bråk. Men naiv som jeg syklet jeg til posten i god tro.

Postkontoret mitt ser kanskje helt greit ut på bildet her. Det det ikke viser er at for å komme inn hit postkontoret ligger, så må du fire meter inn en falleferdig korridor. Første gang passerte jeg åpningen tre ganger uten å ense at det var inn til postkontoret. Som ellers i Berkeley henger en gjeng hasjrøykende uteliggere på benken like ved (jeg har enda ikke blogget om syrespiserne fra hippietiden som svimer rundt i gatene her, men det kommer, det kommer!) og man passer på at sykkelen er godt låst før man går inn. Inne ser postkontoret ut som det er på flyttefot - veggene er dekorert med papplakater med prisinformasjon ispedt reklame, bordene er omtrent fra før borgerkrigen og de postvektene de selger er knapt nok elektroniske. Jeg vet man ikke skal skue hunden på hårene, men innimellom kan det være lurt å gjøre likevel.

Vel - jeg troppet da opp på postkontoret med tre poser. En med 24 pakker i (pakket inn i det fine juletrepapiret på bildet) som skal til Hedvig - vi har adventskalenderbytte, en med 22 pakker til verdens skjønneste venninne i nedtellingskalender til jeg kommer hjem og en med den nevnte returpakken fra Norge. Da jeg ankom var det ingen andre kunder der og jeg tenkte dette skulle gå fint og raskt - planen var å rekke både kaffe og litt prosjektjobbing før forelesning. Jeg forklarte mannen bak disken at jeg skulle sende disse tre pakkene til Norge og at jeg trengte emballasje. Til kalenderne ble jeg bedt om å finne konvolutter borti en hylle og til returpakken fant han frem en eske. Forenklete tollapper ble funnet frem til kalenderpakkene og tollskjema til den store pakken. So far, so good.

Jeg styrte, pakket, tapet (for esken var selvsagt flatpakket og jeg måtte tape den sammen selv med tapen jeg hadde fått utlevert) og skrev avhandlinger på tollappene. Siden konvoluttene man får kjøpt hos USPS er av heller laber kvalitet (jeg viser her til min erfaring om forsvunnet tunika og sjokolade), så tapet jeg konvoluttene godt langs alle kantene også. Man vil da ikke at kalenderpakker skal forsvinne. Ferdig med alt trakk jeg kølapp og ventet til mannen bak disken alene hadde betjent fjorten kunder. Til og med den noe suspekte kunden som skulle sende en liten pakke i ekspress til Mexico (det skulle være noe lite og lett, men han hadde det ikke med seg så han kunne ikke vise hva det var og han visste ikke helt hvordan han skulle beskrive gjenstanden) slapp fort gjennom, så jeg ante fred og ingen fare.

Da det endelig ble min tur så mannen på meg og pekte på tapen min. Hvorfor hadde jeg tapet konvoluttene? Jeg forklarte kjapt om min erfaring fra før av og sa jeg ville være på den sikre siden. Jeg fikk da en lengre lekse om at det var mitt eget ansvar å passe på at konvolutten var lukket og at det ikke var USPS sitt ansvar. Jeg nikket, smilte fint og sa at ja, derfor har jeg denne gangen tapet konvolutten. Mannen fortsatte et par tre minutter om hvordan jeg måtte forstå at dette var mitt problem (at konvolutten revnet sist alså) og at jeg ikke kunne laste USPS for det. Jeg prøvde forklare at jeg ikke mente det slik, men at det var forklaringen på hvorfor jeg hadde tapet konvoluttene. Mannen gjentok så igjen at det var mitt problem at konvolutten ikke var ordentlig lukket og ba meg om å fjerne tapen. Hvorfor? Jo, for tapen var merket med priority mail og mine konvolutter tilhørte ikke den kategorien, så den tapen ville endre pakketypen. Da jeg spurte om jeg ikke bare kunne endre pakketypen, himlet han med øyene og sa at da måtte jeg endre tollskjema - til det skjemaet der jeg måtte beskrive hver enkel gjenstand i pakken med vekt, størrelse, pris - og det ville jeg vel ikke, så mange pakker som jeg hadde pakket inn?

Jeg forstod raskt at dette var ikke stedet der man foreslo at man kunne ta en litt enkel beskrivelse av pakkene (slik jeg kunne med den forenklete tollappen, der var det mer enn godt nok med "craft supplies" og verdisum) så jeg sa at jeg kunne fjerne tapen, men at jeg gjerne ville tape pakkene med lovlig tape. Det var heller vanskelig. Mannen fortalte meg ikke mindre enn fire ganger at postkontoret kun hadde priority mail tape og den skal kun brukes til priority mail, ikke til den type post jeg skulle sende (og hvilken type det er, det vet bare mannen). Jeg smilte tappert og fikk lønn for strevet da kunden bak meg tipset meg om å kjøpe en rull med blank pakketape - den hang på veggen bak mannen bak disken. Postmannen så heller sint ut, men fortalte meg at den kostet $3.49 og at jeg måtte betale den før jeg fikk tape konvoluttene. Da måtte jeg også ta ny kølapp til når pakkene var pakket inn, siden jeg var å anse som ferdig.

Tapefjerningen gikk relativt raskt, tapingen likeså. Pakkene så passe herjet ut, men nå begynte klokken å bli mye og køen jeg måtte vente i lang. Med fortsatt kun en mann bak disken (og fire damer på bakrommet som fniste og lo) tok det sin tid. Da jeg endelig kom frem igjen og tenkte at nå, nå må alt være riktig, ble mannen veldig sur da han så jeg ikke hadde fyllt ut vekt på de ulike tingene i pakken til søs. At jeg ikke gjorde det sist turde jeg ikke si, men diktet opp noen amerikanske pund og unser der det passet seg mens mannen pratet om at egentlig skulle jeg ha veiet hver ting foran ham. At han hadde veiet posen med pakkene i til å begynne med og kunne gitt beskjed da, unnlot jeg å kommentere. Mannen brukte så syv minutter på å plotte alle dataene mine fra tollskjemaet inn på dataen samtidig som han kjeftet på meg for Ø-en i adressen til søs - jeg måtte jo vite at slike bokstaver ikke fantes på amerikanske tastatur.

Da mannen endelig gikk videre til julekalenderkonvolutten til Hedvig, spurte jeg forsiktig om jeg kunne få pakken sporet eller om det var umulig. Jeg hadde ikke helt håp siden jeg endte med det lille tollskjemaet og ikke det store, men et enkelt nei hadde holdt. Istedet kom en regle om hvordan jeg ikke bare kunne komme på posten og kreve og kreve - jeg måtte forberede meg på nettet først og dessuten visste jo alle at det ikke gikk ann å få sporing utenfor USA. Jeg prøvde meg forsiktig med at pakken jeg hadde sendt til Norge sist hadde hatt sporing (noe vi oppdaget først da vi skulle etterlyse den og ringte kundeservice hos usps) og at det hadde vært nummeret under strekkoden på den store tollappen, så det var derfor jeg lurte. Mannen var nå så oppgitt at han slo ut med hendene og lurte på om jeg ikke hørte hva han sa? Sporing, det var umulig. Punktum. Dersom jeg ikke ville akseptere det, så kunne jeg ta med pakkene til et annet sted, men jeg måtte fortsatt betale for konvoluttene og esken jeg hadde brukt. Selv om det etterhvert fristet veldig å ta med pakkene og gå, orket jeg ikke hele runden en gang til på neste postkontor. 1 time og 16 minutter etter jeg gikk inn på postkontoret, var jeg ute igjen.

Neste gang skal jeg drikke kaffe før jeg går på posten. Det trengs.

PS! Den som ler sist, ler best. Fine sporingen :)

Hestehalelue

Det er begynt å bli kaldt, selv i California. Frysepinnen meg bruker vanligvis ull fra september til juni, så at jeg har ventet helt til november med å ta på silkeulltrøyen min er sensasjonelt. På kveldene nå er det kanskje 8-10 grader og det er mer enn kaldt nok til å måtte bruke lue. Men slikt har man da ikke med til USA - jeg trodde jo det var varmt her. I lueperioden i første del av 2009 (dvs frem til 17. mai) var den luen jeg endte med å bruke mest denne. Hestehalen jeg alltid har når jeg sykler, kunne nemlig dingle fritt ut av knapphullene og da skled ikke luen opp over ørene. Praktisk!

Med deilig merinogarn fra knitpicks, pinner 4.0, noen episoder Greys Anatomy og Private Practice, ble en ny lue født. Mønsteret er fritt etter hodet, men jeg er ganske fornøyd med den og vurderer å strikke en til slik lue. I såfall skal jeg skrive ned en slags mønsterveiledning... Knappene er hjemmelaget i nydelig stoff fra Marie. Halsen på bildet er også hjemmestrikket og skal bli bedre dokumentert en annen dag.

Jeg har forresten sjeldent fått så mange kommentarer så fort på et plagg. Jeg har fått to forespørsler om jeg lager for salg og tre historier fra jenter jeg egentlig ikke kjenner (de er i klassen min, men vi er bare på nikk) om hvordan de kun kan strikke skjerf og aldri har lært å strikke på rundpinner. Det er nesten så jeg må ha et kurs til våren :)

Postpakker

Det dumper stadig vekk ned pakker i postkassen min her i Berkeley. I det siste har jeg vært riktig så heldig, se bare her:

Her er Juliekopp, Marieveske, tøybiter fra Marie (jeg skrev jo så uskyldig at det var lov å sende stoffrester til USA så jeg kunne lage knapper, men jeg forventet jo ikke at hun skulle gjøre det) og tøfler fra Jannelea. Heldige meg! Tøflene er heklet i uvenngarn - dvs garn som avsenderen ikke likte. Jannelea har kun sønner, men rosaelskende meg meldte meg frivillig som mottaker av tøfler - og også hun tok meg seriøst. Heldige meg!

Juliekoppen har bilder av to uker gamle Julie rundt hele koppen. Fineste koppen i verden!

Prokrastinering

For en måned siden fikk jeg denne utfordringen fra Nina. Den ble glemt, men i oppgaveskriving husker man alt som kan brukes som prokrastinering - dvs for å utsette det man MÅ gjøre.

1. Skriv 3 ting du husker som om det var i går
♥ Da jeg som 2-3 åring ble fortalt av søs at jeg hadde vært inni magen til mamma. Jeg gråt, klamret meg rundt foten til pappa og skrek "det kan godt hende du har vært inni magen til mamma, men jeg har vært inni magen til pappa!". Pappadalt? Neida :)
♥ Da jeg 19 år gammel ankom flyplassen i Guatemala City, var alene, uten mobil som virket og "nå-har-du-tatt-vann-over-hodet-og-dette-kommer-du-til-å-angre-på-for-nå-er-det-for-sent-å-si-at-du-egentlig-ikke-ville-dette"-tankene raste gjennom hodet
♥ Da jeg hørte Julies spede skrik for første gang. *sippe litt ved tanken*

2. Skriv 3 ting du misliker
♥ Kulde og frysing
♥ Sukkerabstinenser
♥ Tidsklemmer

3. Skriv 3 ting du liker godt
♥ Å lage vakre ting
♥ Endorfinrush etter en hard treningsøkt
♥ Julie

4. Skriv 3 blogger du besøker daglig
♥ Marie
♥ Frk.Badegakk
♥ Søs

5. Skriv ned 3 sanger du hører på for tiden
Pass - musikk er kun noe som brukes for å få forflytning av eget legeme fra A til B til og være mindre kjedelig. Jeg kan heller fortelle at ipoden min er rosa (overraskelse!) og veldig søt. Musikken kommer som regel fra en av vennene mine. 

6. Skriv 3 Tv-programmer du følger med på
♥ Greys Anatomy
♥ Private Practice
...og det var det jeg har tid til å se.

7. Skriv 3 venner du vil sende denne videre til
♥ Milstjerne - bestevenninnen min
♥ Søs
♥ Gakken - Frk.Badegakk altså :)

For å unngå et totalt bildeløst innlegg - dette er utvalget i strikkeblader på ene bladsjappen i San Francisco.

Hvordan tantesin ble til

Tantesin-lappen har fått plass i bloggheaderen (hva er det norske ordet?) min. Den er en av de tingene jeg bare må smile når jeg ser, så søt er den lappen. Å si jeg er fornøyd med eget påfunn, er en underdrivelse.

Tantesin-kolleksjonen begynte på Island i mars i år. Det var første gang jeg traff søs etter jeg fikk vite at hun var gravid. Magen var så vidt begynt å vokse og jeg var selvsagt i ekstase allerede da. Jeg strikket to jakker i islandsk plategarn den uken vi var på Island, en liten og en stor. Grønn og beige er fine unisexfarger og passer bra til søs og Frode som er ganske grønne av seg... Den lille jakken fikk striper til pynt, mens den store fikk "Tante sin" og et hjerte påsydd på baksiden.

Siden det er tydelig at broderitalentet gikk til mamma og søs og ikke til meg, har jeg siden investert i de søte lappene fra minanamband...  Nå er Julie akkurat stor nok til å passe i den minste genseren. Det er det første tanteplagget som ble strikket (jeg tror faktisk det var Julies første strikkeplagg av alle), men definitivt ikke det siste.

Vesle gullklumpen min, nå er det under seks uker til tante får snuse på deg. Hun gleder seg!

Høstvest for en femtilapp

Høstvest fra Pickles har vært ferdig en stund. Men det var de bildene da. Jeg drømte om å ta et fint bilde av vesten, hengende oppe i et tre, lett blafrende i vinden. Jeg gjorde noen forsøk, men med hvit plasthenger fra apoteket (et fint sted å handle kleshengere, eller hva) ødelagte en stor del av sjarmen. Fargen på det brune garnet er heller ikke lett å fange - i sollys forsvinner spillet og i skyggen blir det bare mørkt. Faktisk ble jeg lurt da jeg kjøpte garnet. Det lå i restekurven på garnbutikken og kostet 3$. Navnet husker jeg ikke, men ren ull var det og løpelengden omtrent som finull. Først da jeg kom utenfor butikken (som er litt mørk) så jeg at garnet ikke var ren brunt, men melert i rosa, grønt og gult. Æsj! Det passet dårlig inn til søs' grønne og blå bursdagsgave.

Et av mine strikkeidoler, Frk. Badegakk, hadde strikket et veldig så flott eksemplar av høstvesten. Jeg fikk lyst å prøve jeg også, men manglet passende garn. Det brune æsjgarnet ble dermed funnet frem og sammen med rosa Telemark fra Knitpicks og rester av grønn Cascade220 ble det slett ikke verst. Faktisk tok det rosa og grønne opp fargespillet fra garnet ganske så fint og dempet det rotete inntrykket garnet fikk alene. Noen ganger har man lov å være heldig. Vesten er strikket på pinner 3,5, noe som gjør den lett og luftig - iallefall nedenfor mønsterborden. Begge mønstergarnene er med 100m/50 gram tykkere enn æsjgarnet

Jeg gjorde som Frk.Badegakk og lot vesten være åpen bak istedet for å sy den sammen. Da kunne jeg nemlig bruke den søte Bambiknappen fra knappelangeren min - den passet perfekt i fargene til. Jeg har også strikket rillekanter istedet for ribbekanter. Det gjorde at jeg slapp unna samtlige vrangmasker på hele vesten - og den ble litt mer feminin, synes jeg da. Vesten er den mellomste størrelsen og passer Julie nok utpå sommeren en gang. Tantesin-lapp er selvsagt sydd på, men den er på forsiden av vesten som jeg ikke har noe godt bilde av.

Høstvesten er mitt første bidrag til en inspirasjonsalongen jeg har dratt i gang på Hobbyboden. At det er mye lekkert som kan strikkes av dyrt, eksklusivt garn er det ingen tvil om - men det er også moro å se hvor mye man kan få ut av garn som ikke koster mer enn en 50-lapp. Høstvesten har en pris på $8, ca 45 kroner. Det brune nøstet kostet opprinnelig $6 og det rosa Telemarknøstet $1.99. Den grønne resten kommer i tillegg, men man kunne fint strikket vesten i kun brunt og rosa. Frk. Badegakks andre høstvest er strikket i to farger og er riktig så lekker, den også...

...og om litt, er kaffen klar...

En strofe fra en Ali kaffe-reklame har festet seg hos meg - og i disse dager beskriver den verden utrolig godt. Man lærer mye av å leke voksen og dra langt bort fra alt kjent. Ikke minst lærer man mye om seg selv. Å være novemberlei i USA er noe helt annet enn å være novemberlei hjemme i Norge. Verden er litt mer brutal mot individer langt hjemmefra - men bortskjemte pappadalter som meg har da også godt av å herdes litt.

Jeg liker ikke å innrømme at jeg er i ferd med å bli voksen, men små musesteg mot den skumle voksenverdenen tar jeg hver dag her borte. Nei, jeg kan ikke være med Julie hver dag. Men jeg kan faktisk skype (nytt verb!) med henne og søs. Idag har jeg sett hvordan det vakre lille nurket mitt er i ferd med å forvandles til et lite menneske, oppmerksom på verden rundt seg og med egen vilje. Å ligge over skulderen og se inn i et webkamera var gøy i omtrent tre minutter, så ville det lille mennesket noe annet. Så da går det egentlig helt fint, at jeg ikke kan være med henne akkurat nå. Jeg hadde blitt mer fornærmet om hun hadde snudd seg vekk etter tre minutter hadde jeg vært der. Og for å være helt ærlig... hun kommer nok bedre til å huske de kule tingene jeg kjøper til henne enn antall nattabyssinger jeg bidro med da hun var spedbarn.

UC Berkeley er rangert som det beste offentlige universitetet i USA og for mange er prestasjonspresset enormt. Her finnes bibliotek som er åpen til 2 om morgenen, døgnåpne i eksamenstiden og sovende studenter sees overalt. Folk studerer til de stuper - bokstavlig talt. Vi får historier om studenter som ikke dusjer eller spiser på en uke, fordi det ikke er tid til det. Fordi de skal prestere. Jeg er glad jeg kommer fra lille Norge, der karakterer ja, er viktig, men ingen kamp på liv og død. Vi er så få med min utdannelse likevel, at jobbmarkedet er ganske trygt. Det er godt å vite, for da er det ikke like viktig at det må gå bra, hver gang.

Bonusen for å være langt borte hjemmefra er også fantastisk. Vi har stabilt vær - idag var fjerde dagen med regn siden jeg kom i august. Jeg går enda i genser og vest, men vurderer snart å begynne med en t-skjorte under genseren også. Jeg møter nye mennesker, jeg ser nye ting og jeg kan gjøre andre ting enn hjemme - som å belønne meg med en helgetur til Canada om to uker. Å dra med Harryekspressen over svenskegrensen blir liksom ikke helt det samme...

Sist, men ikke minst. Å bruke en fredagskveld på å studere er ikke det verste når man kan sitte på Tully's, kaffebaren som har kommet i hjørnet av Martin Luther King Jr - det da bygningen på bildet og Tully's er i på hjørnet(der hvor klærne er). Jeg sitter i kaffearoma langs vinduet, ser på folkemengden utenfor i (dusk)regnet, nyter en stor kopp fantastisk kaffe og leser polymerkjemi. Samtidig tenker jeg at den stemningen man får av å kunne sitte og nye verden mens man gjør skole - den slår lesesalen hjemme i Trondheim langt ned i støvlene.

...og da er virkelig ikke livet det verste man har...

Bloggoppussing

Det er rart hvordan det å sette ord på følelser hjelper. Prestasjonsangst i forhold til bloggen var noe nytt, men jammen tror jeg ikke det var det som traff meg tidlig i november - sammen med en god porsjon stress, søvnmangel og smålig hjemlengsel. Takk for fine kommentarer fra dere, det varmet.

I mangel på å ta bilder til bloggen (jeg har mye som skal vises frem, så gled dere til jeg får lyst å ta i kameraet) har jeg pusset opp bloggen litt. Den er blitt litt bredere og luftigere. Jeg har også innstallert den nye innleggspakken til blogger. Bilderedigering er mye enklere nå, så det kan virkelig anbefales. Den nye malen finnes ved å gå til bloggersiden din, velge innstillinger, grunnleggende og bla deg ned til globale innstillinger. Der velger du oppdatert redigeringsprogram og vips kan du gjøre mye moro med bloggen. Tipset fant jeg hos Den Gode Feen, som har fått nydelige og store bilder etter denne innstalleringen. I tillegg liker jeg at gjennomstrekingsfunksjonen overstrykfunksjonen er kommet til blogger. Den er morsomt når man ønsker å få frem litt humor.

En applikasjon fra LinkWithin som viser utdrag fra tidligere innlegg under innleggene mine, er også lagt til. Men jeg er litt usikker på denne, jeg har jo mye informasjon i sidemargene mine og er redd det kanskje blir vel mye. Samtidig vil jeg jo gjerne vise leserne mine hva annet jeg har blogget om og til det er applikasjonen suveren.

Hva synes du? Skal jeg beholde LinkWithin eller skal den bort? Jeg har laget en spørreundersøkelse i margen til høyre og blir glad om du svarer.

Novemberfølelser

Det ble plutselig stille fra meg. Alt ble plutselig så energikrevende, bloggen inkludert. Pakkene til bloggvinnerne mine er min store dårlige samvittighet, de ligger ferdige og krever bare at jeg kommer meg på postkontoret - noe jeg enda ikke har gjort. Høstvest fra Pickles er ferdigstrikket, knapper laget, bildene er tatt, men så blir de liksom ikke helt som jeg hadde tenkt, jeg får ikke til å vise hvordan tingene egentlig ser ut. Ikke har jeg lyst å skrive nye innlegg heller, før jeg har rukket å besøke leserne mine og vise hvor mye jeg faktisk setter pris på dem. Men så blir det ikke, det heller. Når jeg først har nettid bare sitter jeg der og gjør fint lite.

Tilstanden heter November, tror jeg. Det er noe som skjer med meg da. Selv om jeg befinner meg i solfylte California blir også dagene kortere her. Plutselig er det sol bare frem til klokken seks. Det er mørkt når jeg går hjem. Jeg har måttet begynne med en hettejakke på kvelden. Det skjer det noe i sinnet mitt når det går opp for meg at det skal være mørkt og kaldt i mange måneder - selv om mørkt og kaldt er veldig relativt og jeg på ingen måte kan klage sammenlignet med en vanlig vinter.

Selv verdens vakreste prinsesse, Julie, er ikke nok til å få meg helt opp akkurat nå. Hun er så søt og god, men så uendelig langt borte. Og egoisten i meg er mer lei meg for at jeg må dele henne med andre i julen, fremfor å glede meg over at jeg endelig får møte henne. Kanskje begynner det å gå opp for meg at hun faktisk ikke er min baby, men søs sin som jeg bare får låne en sjelden gang. Akkurat som boksen over. Den er Julie sin, fryktelig søt og helt nydelig der den står, men den gjør samtidig litt vondt siden den skal gis videre.

Skolen er også et kapittel for seg selv. Det er utrolig inspirerende å være på et av verdens beste universiteter, men det er ikke til å stikke under en stol at man føler seg litt liten innimellom. Å være middels på et norsk toppuniversitet er noe helt annet enn å omgå USA's intellektuelle elite. Jeg burde være takknemlig for alt jeg får lære og fagene jeg faktisk får ta, men så er det så mye enklere å heller tenke at polymerkjemi er fryktelig uinteressant og katalysesimuleringer vanskelig.  

November går heldigvis over og det gjør nok novemberfølelser også. Det er bare litt slitsomt når det står på - og siden jeg så gjerne vil beholde mine kjekke lesere til når jeg skriver morsomme innlegg, så føler jeg skylder dere en forklaring på hvorfor jeg plutselig ble så kjedelig. Når jeg bare får tatt noen fine bilder, strikket litt mer, laget litt flere knapper og litt mer overskudd, så er jeg tilbake igjen :)