Sommerjobb og sommergleder

To og en halv, nesten tre måneder uten undervisning - det er livet som student. Ferie kalles det, selv om sommerferie for mange studenter først og fremst å gjøre noe annet, fremfor å (kun) ha faktisk ferie. Jeg er inget unntak. Siden jeg sluttet på ungdomsskolen har sommeren først og fremst vært en anledning til å tjene opp noen sårt tiltrengte kroner. Litt ferie har jeg da også hatt, men aldri slik det var den gang jeg var barn.

I år har jeg, som i fjor, har jeg sommerjobb av det tøffe slaget. Jeg har fortid som stuepike og blomsterselger i butikk og var i mai i fjor klarert for jobbing i tax-free'en på Flesland. Kun kontraktsignering gjenstod da en konvolutt med Statoillogo dumpet ned i postkassen. Tilbud om sommerjobb på ytre anlegg på oljeraffineriet på Mongstad, en stilling jeg hadde søkt på gøy i januar, uten å ane hva jobben egentlig gikk ut på. Mer visste jeg heller ikke da jeg troppet opp på sikkerhetskurs i juni i fjor. Hadde noen sagt til meg at jeg - jeg som alltid har vært jente-jente, glad i fine sko og vesker, temmelig pysete og ikke akkurat veldig fysisk sterk - hadde noen sagt til meg at jeg skulle jobbe i kjeledress, vernesko, hjelm og briller med å fortøye, koble og laste oljetankere, ja, da hadde jeg ledd. Men det viste seg visst at det var det ferievikar på ytre anlegg betydde.

Oljeraffineriet på Mongstad er et stort anlegg. Havnen er nord-Europas nest største i tonnasje, kun Rotterdam er større. Som bildet over viser, er ikke båtene vi har inne akkurat små. I dag har jeg ansvar for en råoljebåt som laster der den grønne båten på bildet ligger. Den er 330 meter lang, 58 meter bred og lastemerket ligger på 24 meter - det vil si at båten stikker 24 meter ned i sjøen når den er fullastet. Med 12 000 kubikkmeter per time fylles båten - for de som ikke husker omregning fra mattetimene, så kan jeg fortelle at det tilsvarer 12 000 000 liter i timen. Tolv millioner liter. Det er en del å ha ansvar for.

Som student på sivilingeniørlinjen i kjemi og snart tilhørende institutt for kjemisk prosessteknologi, synes jeg industri er kult. I fjor sommer lot jeg meg fengsle av rørgater, ventiler, pumper og hydrauliske koblingssystemer - objekter som alle var fremmede for meg da, og som helst sikkert er veldig fremmede for noen av dere som leser dette. Som kjemiker synes jeg det aller mest fascinerende er at vi kan losse råolje, kjøre råoljen gjennom destillasjonstårnet og få ut komponenter som er helt, helt forskjellige. Fra lett propangass, via alle typer bensin og diesel og ned til de tyngste svarte, seige oljene. En del av det svarte seige kan vi så kjøre gjennom en cracker som knekker de lange oljemolekylene de svarte oljene består av, til mindre og kortere molekyler. Plutselig der det svarte, seige, ubrukelige stoffet blitt til nafta, hovedkomponenten i bensin. Kjemi er fantastisk, altså! At linjevalget mitt falt på kjemisk prosessteknologi og ikke bioteknologi, slik planen opprinnelig var, er nok påvirket av sommerjobben min. Uten den hadde jeg kanskje aldri fått oppleve fascinasjonen og respekten for alt et industrianlegg kan gjøre - og kanskje hadde jeg aldri fått det suget jeg nå har i magen til å finne ut mer om hvorfor det som skjer, faktisk skjer.

Som jente på en svært mannsdominert arbeidsplass har jeg blitt utrolig godt tatt i mot. Kjeledressene finnes riktignok kun i herrestørrelser, så de henger vel mye på overkroppen i den størrelsen som er behagelig og løs rundt hoftene, men enkelte bagateller må man regne med. Jeg, som begynte uten å en gang ane hvilken vei man åpnet en ventil (righty tighty, lefty loosy) eller hvordan man ser at den er åpen (åpen ventil har enten synlige gjengere, står mot "open" eller et stag som står parallelt med rørgaten) og innerst inne mente dette ikke var noe for meg, jente som jeg er - jeg har nå roen på ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle - eller kunne - beherske. For det gir et kick å beherske dimensjonene og kreftene som finnes her ute. Det er hakket tøffere enn å selge blomster, jeg innrømmer det.

Ikke alle forstår at jeg som jente kan gjøre denne jobben like godt som en mann. Dialoger som dette er slettes ikke uvanlig når man kommer ombord på en tankbåt og skal koble lastearmene på kaien fast på båten. Særlig er de typiske om mannskapet snakker russisk og dialogen går på dårlig engelsk:

• Mann på båt: What are you doing?
• Meg: I'm the jetty operator. I'm going to connect the loading arms.
• Mann på båt: Why?
• Meg: Because your ship is going to load products.
• Mann på båt: Yes, but why?
• Meg: Ehm... you see, the products I have ashore is going to be loaded into your ship, and for that reason I need to establish a connection. And that I do by connecting my arm to your ship's manifold. (Red. anm: manifold = enden av rørene på båten)
• Mann på båt: Yes, but you're a woman!
• Meg: Eh... yes, that's correct.
• Mann på båt: But this isn't work for a woman! You shouldn't be doing this!

... og da er det så utrolig deilig å gå rundt russeren, hente styringspanelet til de hydrauliske lastearmene og vise at det å koble en båt, det kan jeg!

At jeg liker å vise jeg er jente, kommer jeg ikke fra uansett. Jeg har stort sett øredobber på, på jobb eller ikke - og jeg er nok den på skiftet som oftest stiller med bakverk. Men det blir ufattelig satt pris på og på ingen måte forventet (med mindre man fyller år), så da er det bare koselig å ta med kake eller boller. Og ja... en helg med 12-timers skift blir litt kjekkere når man kan kose seg med noe, sånn er det jo. Idag testet jeg Lises bolleoppskrift og bollene ble svært godt tatt imot.

Fotoforbud har vi, men jeg skulle ønske jeg kunne få gå rundt med kameraet mitt her. Det er nemlig helt fantastisk å se hvordan naturen tilpasser seg omgivelsene sine. Mongstadraffineriet er et eget økosystem. Det vokser trær mellom rørgatene, strandblomster klorer seg fast i grusen ved fortøyningspunktene og vi har en egen hjortestamme. Kontrasten mellom menneskeskapt og naturkrefter er et vakkert skue. Bilder fra det fantatiske naturlivet her kan sees på StatoilHydros hjemmeside her - det er verdt en titt.

Selv om skiftjobbing betyr at de beste soldagene kanskje må tilbringes i en flammehemmet, heldekkende kjeledress som ikke puster, så er det verdt det når solen går ned over fjorden, himmelen spiller på alle rødtonene og kontrasten mellom vakre fjell, blått hav og rå industri slår i mot deg. Bytter dere ut plattformen på bildet med en stoooor tankbåt og en hel bråte tanker, rørgater og lastearmer, så nærmer det seg. Eventuelt, så tro meg når jeg sier det er flott - for det er det! Og bare så det er sagt - soloppgangen over fjorden her, å se dagen begynne og lysne, se regnbuespillet på himmelen og ildkulen som reiser seg, den er alene verdt nattskiftene.


Regnvær glemmes heldigvis fort, men at skikkelig oljehyre og ullundertøy er godt å ha her på Vestlandet, det stemmer. Litt kult er det også - å måtte være ute og gjøre en jobb i stiv kuling, sidelengs regn og bølger som slår opp på kaien. Naturkrefter kalles det og de er tøffe å ha kontakt med. Gjennom sommerjobben min har jeg fått mer nærkontakt med naturkrefter enn hva jeg har fått ellers - må en tankbåt fortøyes, så må den det, uansett hvor mye det regner eller hvor lite lyst du har til å gå ut. Etter sist sommer, som var den våteste og kaldeste på lenge, så var det å sykle til skolen i all slags vær brått kun et spørsmål om riktig bekledning og ikke en vurderingssak som kunne bli nedprioritert til fordel for bussen.

Avvekslingen, det å gjøre noe annet enn å gå på skolen, er det vikigste for meg når jeg har sommerferie. Men oppladning og samling av krefter er også viktig og da er det godt å føle man har verdens kuleste sommerjobb: Masse ansvar, mange utfordringer av alle typer, kjekke kollegaer, topp arbeidsmiljø, vakre naturomgivelser og naturinntrykk av alle slag og en deilig følelse av at uten deg på jobb, ja, da hadde A/S Norge gått litt dårligere - litt ego må man få være! En masse gode sommerminner skapes her, blant tankbåter, rørgater og koblingsystemer. Det hadde jeg aldri trodd, men heldigvis er livet fullt av nettopp slike overraskelser.

Hva er dine sommerjobbminner?

***
Takk til google bildesøk for bilder. Om noen vil ha tilbake bildene sine, si ifra. All info som er gitt om raffineriet kan også finnes på nett, så da har jeg heller ikke brutt intern taushetsplikt - om noen skulle lure på det.

Den perfekte vesken, nesten da.

Etter en ukes flytting i Trondheim, gikk turen tilbake til Bergen for å jobbe. Natthelg med 32 timer på tre netter åpner ikke for så veldig mye annet enn soving, spising og en dusj eller to utenom arbeidstid, men belønningen i form av to fridager, kom mandag. Varmt var det, nesten for varmt til å være på terassen. Jeg virret mellom terassen (sol) og syrommet (nordside, men varmt nok) i håp om å omdanne denne til noe mer spennende:

En stykk charm pack fra Moda, kjøpt i Old Town Spring, USA for et år siden for den nette sum av $8.99. 44 deilige ruter i størrelse 12.5*12.5 cm, i farger som lysegult, lysegrønt, lyseblått, lyserødt og hvitt.

Litt surfing etter inspirasjon førte meg til U-handblog, som har fantastiske tutorials på nydelige vesker. Jeg vil sy alt hun har, men først skulle jeg bruke opp firkantene mine. Inspirasjon til stropper, kanting og litt annet fant jeg likevel.

Rutene ble sydd sammen til et stort stoffstykke, 3*4 ruter på hovedflatene, 1*4 ruter i hver side og 3 ruter i bunnen. Jeg har mistet noen stoffirkanter, eller de ligger kanskje i rotekassen med stoff, men jeg klarte meg fint med dem jeg hadde likevel. På U-handblog hadde jeg sett en utrolig kul veske med piping-kant (hva nå enn det er på norsk) og det ville jeg også ha. Litt grønnprikkede bånd (også fra USA) og en meter med rund silketråd opprinnelig ment til smykkebruk, ble en fin kant. Takket være tutorialen klarte jeg feste den fint, til tross for mye knot. Jeg kunne godt hatt mer enn 2 mm å sy på, for å si det sånn... Men ingen var hjemme og ingen hørte banningen min, og til slutt gikk det fint likevel.

Stroppene og foret ble sydd i et Pandurostoff kjøpt på 70% sist sommer. Båndet på stroppene er selvsagt fra USA (jeg tok litt av på handligen der borte) og er et av veskens irritasjonsmomenter - det er nemlig sydd skeivt på! Men siden stroppene ellers er vatterte og fine (takk til den fine tutorialen igjen), så droppet jeg å sy nye stropper.



Lomme må man ha og lukking må det være. Lommen ble sydd av fire firkanter som var til overs. Trykknapper må dessverre syes på for hånd. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stakk meg. Litt kjipt å tenke på at jeg i Trondheim har seks magnetlåser som hadde vært perfekt til dette. Men de er i flytterotet et sted og jeg tror ikke jeg skal be min kjære om å lete etter dem...

Her er det like før siste sømmen kommer på. Litt av en kaos på innsiden. Jeg fester ikke akkurat flere tråder enn jeg må, nei. Uten skjæreplate og skikkelig saks, jeg tar alt på øyemål i mangel på slikt, blir kantene litt ujevne. En rettsøm og litt vrenging - og ingen aner det etterpå. Vesken er vattert med quiltevatt i mangel på annet, men jeg kunne godt hatt noe tjukkere til å stryke på ala volumvlieseline. Det får bli neste gang!

Tada! En stykk nydelig sommerveske ferdig!

På forsiden er denne søte teksten midtpunktet.


Pipingkanten (kan jeg kalle den tubekant, kanskje?) ble kjempefin, om jeg skal si det selv, og stroppene bare så deilkate med det rosa mot det turkise.

Irritasjonsmoment nr. 2 kommer her:

Trykknappen inni er
a) sydd på skeivt
b) ikke forsterket med vlieseline på baksiden av der den er sydd på. Det tipset fikk jeg nemlig fra tutorialen ETTER jeg hadde sydd på min knapp.

Baksiden av vesken. Søte firkanter også der. Det er mønster i alle lappene, selv om det ikke er like enkelt å se.

Et siste bilde. Her er vesken på vei ut på tur med meg. Perfekt størrelse, myk og god, nydelig å se på, fin lengde på stroppene... Joda, til å aldri ha sydd noe så avansert før (jeg fikk litt vondt i magen av den kanten og de stroppene altså), så er vesken tilnærmet perfekt.

To sLOVEnia with love

Venninnen min i Slovenia ble lovet en veske da vi var i Paris i vår. Fargeønsket var rødt og siden jenten er nyforelsket, passet fargevalget ekstra godt. Inspirasjonen hennes var ledningsposen min og vesken skulle helst kunne både holdes i hånden og brukes over skulderen.





Stoffbitene er fra en Charm pack fra Moda, kjøpt i USA. Pakken heter "Sweet hearts" og inneholdt en bit av de fleste stoffene i "Sweet hearts"- kolleksjonen. Jeg delte pakken i to, en haug for stoffene i rosa og brunt og en haug for stoffene med rødt i. Her har jeg brukt de røde stoffene. Fòrstoffet og løpegang er en hvit fat quater, også fra USA og snorene til hank og snøring er laget av rødt garn. Hanken kan brukes både som lang og kort, avhengig om den kneppes på knappene enkelt eller dobbelt. Inni vesken finnes en liten, rød hjertelomme.

Om å gå rundt seg selv eller hvordan få oppdatert skikkelig

Jeg skulle oppdatere bloggen sist søndag med vinner av bloggjubileumskonkurransen min. Kameraet lå klart og jeg skulle ha et bilde fra den søte gaven jeg gav søstra i utdrikningslagspresang i bloggposten. Jeg måtte bare finne kamerakabelen først. Jeg lette høyt og lavt og gjennom alle tingene jeg hadde hatt med til Oslo, men kabelen var borte vekke. "Greit," tenkte jeg, "klokken er mange en søndag kveld, jeg tar det i morgen."

I morgen ble til fredag, da kabelletingen ble nedprioritert av kjærestebesøk. Søstra ble ringt til, men der var ingen kamerakabel. Nå begynte jeg å bli passe irritert, for jeg ville oppdatere bloggen, men uten bilder vil jeg ikke blogge. Så kom jeg på at jeg kunne bruke et bilde jeg hadde liggende på pc'en, gode bilder kan jo reproduseres, selv om jeg måtte ty til det trikset i forrige innlegg også. Et bilde ble lastet opp og jeg skulle foreta trekningen i løpet av 12-timersvakten min lørdag, for så å publisere blogginnlegget fra jobb - de fleste vaktene har jeg jo internettilgang der. Lørdag fikk jeg selvsagt vakt på en kai uten internett og søndag gjorde jeg ikke annet enn å løpe (eller kjøre da, et oljeraffineri har ganske store avstander) mellom fortøyninger, koblinger, slip og streifovervåkning.

Mandag etter nok en vi-jobber-for-pengene-vakt, hvilket egentlig er kjempemoro fordi tiden går fort og man føler seg ganske tøff der russerne på dekk spør hva i all verden en jente som jeg gjør som kaioperatør og jeg svarer med å vise dem at jeg både er sterk og flink nok til å koble lastearmer på båten helt uten hjelp, var jeg lei. Nå ville jeg ikke lengre bruke bildet jeg hadde lastet opp, men et nytt et.

Jeg lette høyt og lavt, men kabelen var borte. Så ringte jeg søstra. Kanskje kabelen min var der likevel? Joda, der var den og kommer nå i posten på onsdag. Mamma har også kamera, så nå startet jeg letingen etter det i stedet. Kameraet ble funnet, men i posen det bor i var verken kamerakabelen eller minnekortleseren. To muligheter for bildeoverføring manglet. Siden huset her i Bergen ikke er utstyrt med mindre enn sekshundredeognittisyvmillioner ulike (minst!), alle samlet i noen store kurver, var letingen et prosjekt i seg selv. Til slutt gav jeg opp.

I stedet fant jeg frem noen bunker med stoffkvadrater og begynte å sortere dem. Jeg kom på at jeg hadde en stoffbit et sted som kunne passe til fòr til vesken jeg har lyst til å lage og begynte letingen etter stoffet. Å finne det var heller ikke særlig lett, siden man som hjemmefraflyttet får sine ting samlet i kasser rundt om i huset, men jeg fant det til slutt. Under stoffbiten fant jeg dette:

Et stykk minnekortleser!

Lykkelig løp jeg til mamma for å foreta en lyntrekning av bloggvinneren.

Meg: Mamma, si et tall mellom 1 og 45 (33+12=45)
Mamma: 17.

Vinneren er altså den med kommentar nr 17. Men nå fikk jeg et nytt problem. Kommentarene var spredd over to innlegg, så skulle jeg telle fra det nederste eller øverste innlegget? Mamma mente jeg skulle begynne med det nederste og vinneren, som da hadde kommentar nr 5 i det øverste av de to innleggene ble Ronille!

Tusen takk for alle kommentarer fra dere, og Ronille, du må sende meg adressen din!


Og for å ha et skikkelig bilde i posten min, dog et skeivt et, her er bilde av bordet slik det så ut da jeg følte behovet for å lete etter fòrstoffet. Jeg håper å rekke og sy litt snart, men opp 04.45 hele uken setter sine begrensinger... nå er det natt!