onsdag 28. november 2007

Når en pepperkakebaker baker pepperkakekonkurranse...

Jeg elsker julen og iallefall tiden frem mot den. Helt fra jeg var liten har desembermørket vært forbundet med adventskalender, juleforberedelser, kakebaking og formingsaktiviteter. Etter jeg flyttet til Trondheim og ble student har desembermørket begynt i oktober, juleforberedelsene er byttet ut med eksamenslesing og koselige aktiviteter er ikke noe man tar seg særlig tid til fra midten av november og til jul. Trist, men sånn er det.


Men kan du ikke komme til fjellet, så får fjellet komme til deg... Heldigvis har god ei venninne bursdag i slutten av november og jeg så mitt snitt til å invitere til pepperkakebursdag hos meg for å feire henne. Søndag kveld ble 3 kg IKEA deig og en stor bolle av Håkons hjemmelagde deig omvandlet til et lite tonn pepperkaker, blant annet i form av kameler. Jeg har tre pepperkakeformer, en kamel, en elefant (som også kan se ut som en maursluker) og en babyfot, så julenivået på kakene var heller lavt, uten at det satte noen demper på stemningen.

Dette bildet er helt fantastisk. Mer julestemning på et bilde skal letes lenge etter: hjemmelaget deig, masse snop til å pynte med, pepperkaker, gammel kakeboks (som ikke er min, men dog) og mandariner. Slik gjør godt for sjelen i eksamensperioden!

Den egentlige grunnen til at jeg ville bake pepperkaker er først og fremst knyttet til pepperkakehus. Så lenge jeg kan huske har vi alltid bakt pepperkakehus, i flertall. Mønstrene vi brukte hjemme finnes i Alt om Julen fra 1990, så det startet før jeg fylte fire. Sammen med mamma laget vi alltid kirke, gårdshus og stuer. Det fungerte nok i mange år slik at mamma skar ut husene og vi pyntet dem, noe som har ført til at jeg alltid har ment pepperkakehus skal ha mest mulig pynt fremfor å se ut som pene, stiliserte hus. Her har jeg fulgt opp tradisjonen. To små stuer ble til, overlesset med pynt og med smånisser rundt. Jeg elsker dem! Snømannen bak er fra blomsterbutikken i fjor og englespillet til høyre, en ny versjon av et annet barndomsminne, er min adventstake.


Årets nye adventskalender må nesten vises, nå når jeg først er inne på julepynt. Nissen ble kjøpt i USA i høst og har 24 lommer i skjegget sitt, samt en stjerne som flyttes oppover ettersom det nærmer seg jul. Kjempekul, er den! Håndarbeidsinteresserte sjeler vil kanskje se et brodert navneskilt (eller iallefall deler av det) bak på døren min og lure på hva det er. Søs broderte det fine skiltet med tekopper (jeg er teoman) til meg tidligere i høst. Kjempeflink er hun, og når jeg bare får tak i flere spikre, så skal det få henge for seg selv. Apporos på søs, så både baker hun kaker og lager pakkekalender til meg om dagene. Jeg er verdens heldigste lillesøster!


Jeg nevnte jeg hadde litt få pepperkakeformer. Men hva skal man vel med former når man har kreative hjerner og en kniv? Her er et av brettene som ble bakt. For ordens skyld: ikke putt seigemenn i ovnen. Men nonstop funker knallbra! At nerdehumoren steg i takt med godteriinntaket er det ingen tvil om, for det ble etterhvert mange morsomme strukturer. En av dem ser du til venstre på brettet.

For hva forestiller egentlig de fire, rare pepperkakene?


Presisjonsgrad av svaret kan bli avgjørende.

søndag 25. november 2007

Søndagsoppdatering

Noe ufrivillig er det tredje søndagen jeg oppdaterer, ja, for klokken er passert midtnatt. Dagene går raskere enn jeg har oversikt over; det var da vitterlig lørdag nettopp. Jeg kunne fortalt om sykling med piggdekk, holkeføre, IKEA-besøk, middagslaging, trening, lab i organisk kjemi, eksamenslesning og alt annet tiden går med til, men jeg foretrekker heller å ta et strikkeresymè. Mye hyggeligere!


De rosa og beige vottene er ferdige. Et pannebånd ble det også. Jeg hadde først tenkt å ha settet selv, men etter at Kaunisettet ble ferdig har jeg rosa votter. Det får ligge på vent så lenge, en mottaker dukker nok opp.


Jeg trengte en gave til pakkedeling på juleavslutning i kjemikorpset vårt. En episode av Grey's anatomy, pinne 6,5 og et lyseblått nøste Iglo fra Europris ble et kjempegodt pannebånd. Snøstjernene er sydd på med Alaska. Gaven ble veldig godt mottatt av hun som trakk den, kjekt å utkonkurrere marsipangriser og julebrus.


Et til ble det, i turkis. Fargen er litt sær, ikke godt gjengitt her, men jeg får nok gitt det vekk uansett. Det er såpass mørk turkis at gutter også kan bruke det.


Lue etter Victoriamønsteret fra Jul i Svingen. Denne ble egentlig strikket i forrige uke, men fikk ikke tatt bilde før nå. Den er strikket på pinner 4,5 i Fritidsgarn. Mønsteret er mitt yndlingsmønster til luer og gjør seg kjempegodt til ensfarget garn. Luen var ønskegave fra hun som fikk rosa og hvite votter med knapper på.


Jeg har strikket nesten en hel Brannlue, bare for å oppdage at jeg er elending til å strikke mønster. Jeg strikker for stramt når jeg skal surre den hvite tråden i de lange røde partiene, jeg har beregnet helt feil masketall siden glattstrikk ikke er elastisk, især ikke når jeg strikker mønster og mønsteret er for bredt for luen. Hva gjør jeg da? Jeg satser nok på å felle luen, finne et barn i passende størrelse for å så forsøke på nytt. Alt for Brann.


Bare for å bevise at jeg ikke bare er småtingstrikkende: Denne kjolen har jeg kjøpt garn og mønster til. MerGarn har begge deler og jeg har prøvd Ellens kjole på, den er helt nydelig. Min skal bli gammelrosa og jeg satser på å legge opp på flyet til Lanzarote 14.12. Ja, for det er viktig å belønne seg selv etter en hard eksamensperiode... Ønsk meg lykke til, kanskje først og fremst med kjolen!

søndag 18. november 2007

Lue, votter og sjal i Kauni

En hespe Kauni på 230 gram (jeg dobbeltsjekket, den var 50 gram mindre enn jeg trodde) kan bli så mangt. Da jeg nøstet opp hespen måtte jeg nøste den i to omganger, og skjebnen ville det slik at det ene nøstet både begynte og sluttet med rosa rapporter, mens det andre sluttet med en hel rosa rapport.

Votter ble strikket, nesten helt rosa. Akkurat samme rosafarge som min elskede rosa goretex-jakke fra Nike (hvem sa praktiske jakker måtte se kjipe ut?), hvilket jeg selvsagt er overlykkelig over. Vottene er strikket etter eget mønster, uten oppbrett på mansjetten, men med noen masker felt inn over håndleddet slik at de sitter perfekt på. At vottene går nesten ti centimeter opp på armen gjør at man slipper å fryse når man sykler i nedoverbakker og iskald luft strømmer inn jakkeermene fordi man har glemt å stramme borrelåsen rundt håndleddene. Fantastisk!

Tomlene ble forresten ikke like rosa som resten av vottene. En burgunderrosa rapport måtte til, men vottene ble like og nesten helt rosa...


Luen ble strikket etter et mønster kjøpt på Skjøllingstad Ullvarefabrikk sist sommer. Den har en valgfri tupp på toppen, men den droppet jeg. Siden jeg hadde brukt alt tilgjengelig rosa garn til vottene, gikk jeg selvsagt tom på slutten av luen. Neste tilgjengelige farge var burgunder og luen så ut som den hadde en vorte på toppen. Ikke pent, jeg innrømmer det.


Men... nød lærer som kjent listige kvinner å vri hjernen, så jeg tok alle trådene fra vottene. En var nesten to meter lang, resten var små stumper på mellom 10 og 30 centimeter. Siden luen ble strikket med dobbelt garn og skulle toves, tenkte jeg det var verdt et forsøk. Vorten ble rekket opp og jeg satte i gang med å skjøte tråder.


Resultatet: Mye. mye bedre. Jeg hadde en stump igjen da jeg var ferdig å felle av, det holdt altså akkurat. En ørliten nyanseforskjell kan sees, men jeg slipper å gå rundt med en vorte midt på hodet. Mobilen illustrerer størrelsen på luen før toving.


Etter toving ser luen slik ut. Den er formet til å passe perfekt til hodet mitt. Luen begynner med to riller og disse lager en liten kant nederst. På hodet ser det fint ut, på bordet ser luen ut som en kjerringhatt. Enda godt den skal være på meg. Ser du nøye etter nå, så ser du en litt lysere sirkel øverst. Selvsagt irriterer den meg, men - alt er bedre enn en vorte. Alt!

Sjalet jeg begynte på, ble ferdig fredag. Rillestrikk hele veien og økning med kast i sidene. Siste rille før avfelling ble strikket som hullrad. Fryktelig kjedelig strikking, men kjekt på forelesninger og fargene kommer pent frem. Da jeg var ferdig å felle av, hadde jeg under en meter garn igjen. Sjalet måler ca 160*55 og er perfekt til meg, både til å ha over skuldrene og til å pakke ansikt og hals inn i når man beveger seg.

Her er det hele samlet. Jeg har allerede fått mange kommentarer på fargene og er kjempefornøyd med settet. Kauni er et drøyt garn, godt å strikke med og selv om det lukter litt sau og en og annen kvist stikker, så frister det absolutt til gjentakelse.

søndag 11. november 2007

Ferdig lue og resultatet av samvær med McDreamy

En noe kryptisk overskrift, men alt har sin forklaring. Apporos på forklaring, så må jeg nesten oppklare litt. Forrige innleggs gaver var ikke julegaver, men bare gavene gitt vekk i oktober. At det er iskaldt, surt og fælt i Trøndelag gjør at behovet for strikketing er stort nå og ikke til jul. At jeg snakket om julegaver, skyldes at jeg synes det er enda gøyere å gi enn hverdagsgaver. Men siden alle årets julegaver i år kjøpt i USA, så de hjemmelagde gavene må porsjoneres ut litt sånn ellers, og da var oktober en fin måned.



Resteluen jeg var usikker på hvordan kom til å bli, ble ferdig. Jeg gikk tom for Norogarn mot slutten, men en omgang dobbel Kauni og en omgang rosa merinoull og Kauni ordnet det hele. Siden jeg er lat og har snudd arbeidet istedet for å strikke en runde vrangmasker, så dukket den stygge, skeive kanten man kan se på bildet opp. Jeg velger å ikke bry meg, snu luen med kanten bak og være fornøyd. Luen er nemlig råkul og sitter like fint på hodet mitt som den gjør på planten.

Hva: Restelue
Mønster: Ren improvisasjon
Garn: Noro Kureyon, brun Mor Aase og noen slanter Kauni og Lucca merino
Garnforbruk: En rest Noro (kunne vært bittelitt større) på ca 15-20 gram, i underkant av et nøste Mor Aase
Pinner: 5,00 mm


Nå har jeg nevnt at det er surt, kaldt og fælt i Trøndelag så mange ganger at jeg tror dere har fått det med dere. Men 24 episoder, altså hele 3. sesong, av Grey's Anatomy gjør det hele så mye bedre. Jeg klarte aldri få TV2's sendinger til å passe inn med hverdagen min i høst og på fredag var sesongen ferdig lastet ned. Nå er den snart halvsett og jeg innser at mine timer med Mc.Dreamy faktisk har en slutt. Heldigvis går sesong 4 i USA og kan lastes ned etterhvert.


Med datamaskin på fanget trenger man småstrikketøy. Votter er fint til det. Jada, jeg gir meg ikke... Disse tror jeg jeg vil ha selv, fargene passer fint til alt annet jeg har, rosa som jeg er.


Jeg har faktisk strikket både Kaunivotter og en nesten ferdig Kaunilue. Tråder skal festes, alt skal toves og tørkes og litt sånt, så det ble ingen bilder av dem nå. Garnet er drøyt og jeg har enda mye igjen. Her begynte jeg på et helt enkelt trekantsjal med økninger i sidekantene. Denne delen av nøstet er over en hel fargerapport og det bør bli et passe stort sjal. Kjedelig arbeid, ja, men veldig greit når konsentrasjonen går med til å sikle på herremannen over. Fine Mc.Dreamy, komme til Trondheim til meg... :)

mandag 5. november 2007

Om å glede andre - kanskje også deg?

Jeg har alltid elsket å gi gaver. Hver jul koser jeg meg med å finne gaver som virkelig passer til venninnene mine. I løpet av det siste året har stadig flere ytret ønsker om hjemmelagde ting, både til bursdager og til hverdags. Her er oktobergavene:


Rosa og hvite votter til ei som er nesten like glad i rosa som meg. Vottene er strikket i fritidsgarn og knappene, de er amerikanske. Et rosa pannebånd i dobbel alpakka fikk hun også, men det rakk jeg ikke ta bilde av.


Et fryktelig dårlig mobilbilde, men man tager hva man haver. Dette er en Evalue nr. 3, strikket i lilla Lucca, et deilig merinogarn kjøpt hos Ellen. Den hvite luen er av den typen jeg strikker aller oftest - alaskagarn og mønsteret på Victorialuen til Liv Toril. På den hvite luen broderte jeg en rosa blomst med tungesting, da fikk den litt mer liv. Begge disse bursdagsgavene hører til lueproduksjonen fra uken i Bergen. Det ble strikket litt da, ja...


Ei søt klassevenninne frøs (som alle andre i Trondheim, her er kaldt!) på hendene og spurte pent om jeg ville strikke votter. Mørkeblått fritidsgarn, noen knapper fra den amerikanske skattekisten og vips - oppdrag utført. Julepresangen ble kassert ut på forskudd, en matchende lue i Uruguaygarn.


Evalue nr 1 fikk et nytt forsøk, jamfør den brune toveluen i forrige innlegg. Her ble den strikket med to færre repitisjoner av mønsteret, noe som passet både meg og mottaker bedre. Jeg står modell og gleder meg til å strikke en slik lue til meg selv.


Jeg fant denne utfordringen hos Iryl og falt for den. Det er en kjempefin måte å glede tre andre mennesker på, samtidig som du blir den heldige mottaker av en gave. Slik er reglene:

"Jeg vil sende en håndlaget gave til de tre første som legger igjen en kommentar i bloggen min, og som spør om å få delta i en Pay it forward(PIF)-utveksling. Jeg vet ikke hva gaven vil bli ennå, og det er ikke sikkert du vil motta den verken i morgen eller i neste uke. Men jeg lover deg at du skal motta den i løpet av de neste 365 dagene. Det eneste jeg ønsker at du skal gjøre for meg er at du gir det samme løfte i din egen blogg."

Hvis noen vil ha en gave fra meg, så gi meg en lyd i kommentarfeltet. Og husk - det er slettes ikke sikkert det er lue eller votter du får. Jeg kan lage andre ting også!

søndag 4. november 2007

Luer og årets flotteste dag

Jada, jeg er her og har ikke glemt bloggen min igjen. Tusen takk for koselige kommentarer, det gjør det lettere å starte på igjen. Jeg er hjemme i Bergen noen dager og innimellom lesing av organisk kjemi, har det da blitt strikket litt. Idag var det nydelig vær ute og dermed fotolys.


Denne luen var en Evalue i Alaska. Den skulle være bursdagsgave til ei venninne, men så ble den veldig stor. Jeg tenkte tove den litt, men litt toving ble litt for mye - så da tovet jeg den liksågodt en gang til. Nå er den formet perfekt etter mitt hode. En lue til har man da alltid bruk for!


Fake Isle Hat har jeg hatt lyst til å strikke siden jeg så den i bloggen til Kiwa i sommer. Nå har jeg endelig gjort det. Siden jeg kun hadde med meg pinne 4,5, så ble det det. Luen er strikket i Noro Kureyon og brun Mor Aase. Norogarnet fikk jeg en swap i sommer og jeg har ikke visst helt hva jeg skulle bruke det til. Men her passet det perfekt! Luen lå an til å bli veldig høy, så jeg strikket mønsteret på toppen over færre pinner.


Litt stor ble den likevel. Det ordnet jeg ved å sy opp vrangborden og dampe den godt etterpå. Det er bare så vidt man ser det på innsiden, og ingen merker noe på utsiden. Denne luen skal egentlig bo i gavekassen, men jeg likte jo veldig godt fargene selv da...


Restene av Noronøstet og litt mer Mor Aase blir også til en lue - håper jeg. Det hele avhenger av hvor langt Norogarnet rekker. Jeg er ikke helt sikker på at det er nok...


Denne luen ble strikket i september, men bor her i Bergen. Garn fra Uruguay og tre rette, to vrange. Typisk pappafarger, selv om han helst ville hatt den i mer topplueform. Vi får se hva det blir til når litt mer Uruguaygarn kommer i hus...


Etter en fantastisk gullfest på søndag (og sår hals og forkjølelse etter mange velbragte timer på Festplassen), kom flere av vennene mine med julegaveønsker. Her har jeg tegnet litt og kjøpt garn, så får vi se om det blir luer og pannebånd eller ikke.


Julegave til meg selv skal jeg også lage. Denne hespen med Kaunigarn skal bli tovede votter til meg selv. Det hadde passet fint til min knall rosa jakke. Hespen er på 280 gram, så da er det kanskje nok til et pannebånd også.


Dette bildet ble tatt på besøk hos farmor. Hadde det ikke vært for de lange skyggene, så kunne man nesten trodd det var sommer. Slikt stikker litt, for jeg lengter allerede til sommeren. Jeg er og blir et sommermennske, ja vår og tidlig høst går også, og gruer meg kjempemye til de neste fire-fem månedene. Da er det mørkt, kaldt og trist i Trøndelag. Hvordan noen kan overleve lengre nord i landet, det begriper jeg ikke.


Men - man trenger ikke ta vintersorgene på forskudd! Været i dag var så fantastisk at det kun var en ting som gjaldt. På med fjellsko og ut på tur! Pappa og jeg tok en tur til Landåsfjellet, stort sett av en grunn:


Dette. Panoramautsikt over verdens vakreste by opp langs hele kammen. Å, hvor jeg elsker Bergen!


Og når november ser ut som dette, ja, da kjenner jeg jeg elsker høsten litt, den også.